Andeby Online > Nyhende > HOF: Tony Strobl
Tegneren bokserien Hall of Fame denne gangen har valgt å sette fokus på er amerikaneren Tony Strobl, som med sin enorme produksjon gjennom flere tiår absolutt fortjener en plass i serien. Boka gir også en verdig presentasjon av Strobls arbeid, og må sies å være en av de beste bøkene så langt i Hall of Fame.
Selv om boka bare inneholder historier som tidligere har vært utgitt i Norge, må jeg si meg særdeles godt fornøyd med utvalget, da jeg faktisk ikke tror jeg har lest en eneste av historiene tidligere. Jeg satte spesiell pris på å få lese «Kong Skrue den første» med manus av Carl Barks, i tillegg til «Isbreens hemmelighet» med manus av Carl Fallberg, som begge har en spesiell status blant mange. Utvalget var det for min del altså ikke så mye å si på, men jeg stusser litt på en liten detalj som står på baksida av boka der boka og Strobl kort sammenfattes. Der står det nemlig: «...med et utvalg historier presentert i kronologisk rekkefølge.» Slik jeg kan se det er vel historiene her slett ikke presentert helt kronologisk, men vi får vel sette dette på kontoen for «fillefeil». En annen fillefeil jeg oppdaget i boka er i det store bildet midt på side 96, hvor Skrues hode på grunn av en liten glipe som fargeleggeren ikke har oppdaget har fått samme farge som bakgrunnen bak, nemlig lyseblått. En annen feil som kanskje er litt grovere, er noe som står i Germund von Wowerns ellers velskrevne forord, nemlig at Strobl fra slutten av 1986 «ble fritatt for å tegne Donald-historier for de amerikanske bladene.» For det første så er det noe veldig feil med med dette utsagnet, da det fra 1984 av ikke lenger ble utgitt Disney-tegneserier i USA (før Gladstone overtok i 1986), og såvidt jeg kan se tegnet heller ikke Strobl noe for de amerikanske bladene de siste årene før 1984. En Lilleulv-historie i 1978 er noe av det siste jeg finner fra Strobls hånd som var beregenet for det amerikanske markedet, selv om han jo tegnet en haug med S-historier senere. Som sagt synes jeg Germund von Wowerns (tidligere Germund Silvegren som også skrev forordet til Murry-boka) forord ellers var interessant å lese. Også Karl-Erik Lindkvist har skrevet interessante detaljer om Strobls tegnestil og tegninger. En artig avisartikkel om Strobl som i 1942 reddet ei jente fra å drukne er også tatt med i sin originalversjon.
<b>Donald Duck – Du blir det du spiser</b> (W DD 67-01)
Manus: Bob Gregory
Tegninger: Tony Strobl
18 sider
Tidligere utgitt i Donald Duck & Co. 36-38/1960.
Onkel Skrue har startet et nytt kålrabikokeri i Andeby, mens Donald har stor tro på at han skal klare å finne opp et nytt og spennende leketøy. På grunn av en misforståelse blir Donalds kombinerte lastebil og sportsbil vinneren av Veitjærekonkurransen hos Andeby veivesen, og bilen skal på utstilling med mange tilskuere. Onkel Skrue går med på å låne Donald 500 kr til produksjon av leketøybilen i stor størrelse, på den betingelsen at Donald og guttene må jobbe på kålrabifabrikken hans for 50 øre timen dersom Donald ikke kan betale tilbake de 500 kronene innen 14 dager...
Det hele ender mystisk nok opp i et stort billøp i det nordlige Alaska, og nettopp dette at historien skifter omgivelser og at fortellingen bare fortsetter og fortsetter synes jeg var noe av det som var mest interessant å se. Etter at det viser seg på utstillingen at Donalds egentlig var en trekkoppbil kunne godt historien vært over, og Donald og guttene hadde tapt veddemålet med Skrue. Men i stedet gir Skrue dem en ny sjanse til å unngå å jobbe på kålrabikokeriet, og forteller dem at de skal være med i dette Bulldozerbilløpet i Alaska, og så starter på en måte en helt ny historie. Billøpdelen synes jeg kanskje var den beste delen av historien, og selv om vi har sett flere lignende historier tidligere synes jeg likevel det alltid er å morsomt med slike konkurranser der alt er lov. I disse tidlige Strobl-historiene synes jeg det nesten er noe italiensk over tegnestilen hans, og manuset i denne historien gir meg også italienske assosiasjoner. God innledning på boka!
<b>Dolly Ducks dagbok</b> (W OS 948-05)
Tegninger: Tony Strobl
5 sider
Tidligere utgitt i Donald Duck & Co. 46/1959.
Dolly har mulighet til å bli fotomodell, men blygheten hennes gjør at det hele blir vanskelig.
Grei og relativt morsom historie. Jeg satt med en følelse av hvordan det hele kom til å ende, og det viste seg til slutt at følelsen min var ganske riktig.
<b>Onkel Skrue</b> (W US 65-02)
Tegninger: Tony Strobl
1 side
Tidligere utgitt i Donald Duck & Co. 10/1968.
Skrue og butikkselger Kai konkurrerer om å selge de billigste sokkene...
Morsom Skrue-gag, på like høyt nivå som dem Carl Barks lagde.
<b>Donald Duck og båten uten mannskap</b> (W DD 47-01)
Tegninger: Tony Strobl
22 sider
Tidligere utgitt i Donald Duck & Co. 28-30/1959.
Skrues skip med ris fra Siam kommer plutselig i full fart mot brygge 5, og kræsjer. Det viser at båten ikke lenger har noe mannskap, og at også all risen er borte. Samtidig som Skrue blir fengslet for å ha kjørt for fort og B-gjengen ser ut til å slippe ut en dag tidligere enn Skrue fra fengselet, reiser Donald og guttene for å finne ut av hva som har skjedd med mannskapet og risen.
Også denne historien med ukjent manusforfatter gir meg italienske assosiasjoner. Det er først og fremst når jeg ser på helheten her at jeg synes jeg kan si at dette er en god historie, for underveis skjer det en del merkelige ting. B-plottet (kan nesten ikke huske før å ha sett et så klart og tydelig B-plott i Donald-historier på samme måte som i mange TV-serieepisoder) med B-gjengen (selvsagt er B-gjengen en del av B-plottet) tar ikke store plassen i historien, og en kan nesten lure på om det i det hele tatt var nødvendig å ha det med. Det eneste det gjør er kanskje å skape en anelse mer spenning, og sånn sett kan en jo kanskje forsvare det, men i selve hovedfortellingen spiller B-gjengen her absolutt ingen rolle. Spenningen er også til å ta og føle på da Donald og nevøene i den store båten med toppfart må rømme fra de innfødte som i 14 dager (!) forfølger dem i den primitive kanoen sin over store havområder, før de til slutt springer mot Skrues bil der endene har søkt tilflukt, samtidig som Skrue i beste skrekkfilmstil ikke klarer å få start på motoren. Og så, selvsagt, i beste Donald-stil viser det seg at de innfødte egentlig var snille og bare ville betale Skrue for all risen. Kanskje en smule enkelt og litt banalt, men likevel ganske morsomt. Hvordan skipet til å begynne med klarte å kjøre nøyaktig mot havna i Andeby etter at det ble forlatt blir heller ikke forklart i historien, og virker litt merkelig. Totalt sett vil jeg si at dette var en god og underholdende historie, selv om den ikke akkurat er så blankpolert som den kunne ha vært. Men kanskje er det nettopp det at det er litt smuss her og der som gjør historien såpass interessant?
<b>Mikke Mus og mysteriet med den barbeinte snømannen</b> (W MM 29-02)
Tegninger: Tony Strobl
25 sider
Tidligere utgitt i Donald Duck & Co. 52/1960-2/1961.
Mikke vil delta i en fotokonkurranse, men kommer i stedet over to kjeltringer som rundlurer en liten indianerstamme...
Jeg har sett veldig lite av Strobls Mikke-historier tidligere, så at denne historien kom med i boka var det ikke noe å si på. En slags blanding av Murry og Scarpa er det jeg tenker når jeg leser denne historien, både manusmessig og tegnemessig. Kanskje et par ulogiske hendelser her også, men alt i alt en fin historie. Det tredje bildet på første side av historien bør vel gå under kategorien «hendelser som i virkeligheten ville vært ubeskrivelig vondt, men som i tegneseriens verden bare blir morsomt.»
<b>Donald Duck – Isbreens hemmelighet</b> (W DD 51-02)
Manus: Carl Fallberg
Tegninger: Tony Strobl
20 sider
Tidligere utgitt i Donald Duck & Co. 50-52/1960.
Skrue, Donald og guttene blir fanger i en båt styrt av Svarte-Petter og kompanjongen hans. Skrue har nemlig mumlet noe at han er på vei til Isbukten, og at Skrue er på vei dit betyr selvsagt at det må vente en eller annen skatt der.
Denne historien har faktisk vært nevnt tidligere i Hall of Fame, nærmere bestemt i den første Don Rosa-boka. Don Rosa har nemlig latt seg inspirere av deler av denne historien, og vi kan finne igjen den ungdomserindringen Skrue forteller om i «Isbreens hemmelighet» i «Siste hundeslede til Dawson». Det at Don Rosa har inkludert andre historier enn de som ble laget av Carl Barks i sitt selektive univers er jo ganske spesielt, men jeg liker ikke helt hvordan han bare har tatt en del av denne historien, nemlig den delen der Skrue forteller om sin ungdomstid, og så bare ignorert resten av historien. For det går jo ganske tydelig fram i denne historien at Skrue på slutten får tauet med seg hjem isfjellet der sleden hans sitter fast i isen, mens det i «Siste hundeslede til Dawson» virker som om den delen av den historien aldri har skjedd. Men selvsagt så er dette at Don Rosa kun velger ut det han synes er passende for sitt univers ganske velkjent, så jeg har vel kanskje ikke så veldig mye å klage på. Dessuten handler denne boka om Strobl og ikke Rosa, og siden denne omtalen bør gjenspeile det er det kanskje like godt at jeg faktisk skriver litt om hva jeg synes om denne historien. Som nevnt innledningsvis hadde jeg visse forventninger til denne historien, og Fallberg/Strobl skuffet meg egentlig ikke, selv om denne historien likevel ikke kommer helt opp på samme nivå som Barks/Strobl-historien vi skal se nærmere på senere. Å se Svarte-Petter i Andeby-universet ville i dag kanskje vært litt uvanlig, men som vi også skal se senere i boka var det ofte litt mindre skiller på de ulike universene på denne tida. Carl Fallberg er en forfatter som vi også i Paul Murry-boka fikk stifte bekjentskap med, og en mann som absolutt hadde fortjent si egen bok i Hall of Fame. For denne historien er like velskrevet som mye av det beste han har laget, og jeg forstår godt hvorfor Don Rosa har latt seg inspirere av akkurat denne historien. Tommelen opp!
<b>Donald Duck – Det første møte med Klodrik</b> (W DD 105-06)
Tegninger: Tony Strobl
10 sider
Tidligere utgitt i Donald Duck & Co 41/1966
Donald får besøk av sin fetter Klodrik for første gang. Klodrik tar han med seg på en middag litt utenom det vanlige...
Jeg savner litt informasjon om hvorfor det i denne historien kan virke som om Donald møter Klodrik for første gang, mens det i bokas innledning står at det var Al Hubbard som noen år tidligere hadde innført Donalds sprøe fetter. Svaret er jo at Klodrik her for første gang opptrer i de amerikanske bladene, men dette går ikke fram av denne boka. Ellers er dette den første historien i boka der Strobls litt firkantete stil kommer veldig tydelig fram. Vi merker stor forskjell på tegnestilen her og i for eksempel «Båten uten mannskap». Den ukjente manusforfatteren får også pluss for artig historie.
<b>Donald Duck – Spørreleken</b> (S 73223)
Tegninger: Tony Strobl
8 sider
Tidligere utgitt i Onkel Skrue 10/1981.
Skrue, Donald og Klodrik blir med i spørrekonkurranse på TV...
...som av en eller annen merkelig grunn plutselig blir til en kaste-bløtkake-i-fjeset-på-konkurranse. En slik form for slapstick-humor må være noe av den enkleste humoren som finnes, men hvis det blir gjort riktig kan det bli ganske morsomt likevel. I denne historien blir det bare veldig ulogisk, og da Skrue plutselig begynner å kaste bløtkake mot publikum er det noe som sier meg at forfatteren har valgt en veldig enkel utvei for å få dette til å bli en morsom historie.
<b>Donald Duck – Fisketurfiasko</b> (S 68164)
Tegninger: Tony Strobl
8 sider
Tidligere utgitt i Donald Duck & Co. 23/1971.
Donald misforstår onkel Skrue, og tror at Dolly får lov til å bli med på guttas fisketur...
Også i denne historien vil jeg kritisere den ukjente manusforfatteren. Skrue synes jeg er fullstendig malplassert i denne historien, og jeg kan liksom ikke se for meg Skrue ha den rollen han har i denne historien. Når ble Skrue opptatt av at mannfolkene skal ta seg en fisketur sammen? Da Skrue forsnakker seg og sier at Donald kan ta agn på for Dolly, synes jeg også at det er veldig ulikt Skrue å dumme seg ut på den måten. Med helt andre figurer kunne dette vært en ganske ålreit historie, og det viser meg også noe manusforfatteren i denne historien har glemt – personlighet. Historien er helt grei, men forfatteren har ikke tatt hensyn til de ulike figurenes personlighet og bare kjørt på uten å tenke på at enkelte figurer kanskje ikke ville passe inn her. Resultatet ble ikke så veldig bra.
<b>Donald Duck – Sagaen om protokoll</b> (S 65132)
Manus & Tegninger: Tony Strobl
10 sider
Tidligere utgitt i Donald Duck & Co. 42/1966
Donald og guttene har fått i oppdrag å drive et bergingsfartøy, og onkel Skrue er med som nøytral observatør...
Absolutt en av bokas beste historier, noe som får meg til å ønske både at Strobl hadde skrevet flere historier selv, og at flere av dem han skrev selv hadde blitt tatt med i denne boka. At Skrue skal notere ned i ei notisbok om Donald er dyktig eller ikke virker kanskje litt gammeldags og unødvendig, men jeg liker den form for faste holdepunkter det gir. Det refereres til notisboka gjennom hele historien, og da slutten kommer viser det seg selvsagt at Donald nok en gang klarer å ødelegge alt for seg selv i sitt forsøk på å være FOR flink. En historie jeg hadde veldig sansen for.
<b>Onkel Skrue – Kong Skrue den første</b> (W US 71-01)
Manus: Carl Barks
Tegninger: Tony Strobl
21 sider
Tidligere utgitt i Donald Duck & Co. 28-30/1968
Trollmannen Khan prøver å lure Skrue, Donald og guttene med seg inn i teltet sitt, og da han til slutt klarer det bedøver han dem alle og frakter dem til Sagbad, hovedstaden i det gamle Fjøsistan...
Den historien jeg gledet meg mest til i boka, og den historien som ble min klare favoritt. Historien viser absolutt Barks på sitt beste fortellermessig, og Strobls tegninger er også meget bra her. Det virker kanskje som om Strobl bevisst har prøvd å etterligne Barks i stilen sin, og resultatet er uansett meget bra. Daan Jippes har nylig tegnet denne historien på nytt igjen, men jeg tror faktisk det skal en del til for at hans resultat blir bedre enn dette. Jeg kan dessuten ikke huske å ha sett en klarere referanse til at noen dør i en Disney-tegneserie enn det vi ser på slutten her, noe som også gjør denne historien interessant å lese. Barks og Strobl på sitt beste.
<b>Onkel Skrue – Kjedsomhetens pris</b> (S 63099)
Manus: Carl Fallberg
Tegninger: Tony Strobl
10 sider
Tidligere utgitt i Donald Duck & Co. 43/1964.
Onkel Skrue er blitt lei av å tjene penger, og bestemmer seg for å prøve lykken som skopusser igjen. Da heller ikke det lykkes får Donald og guttene oppdraget med å gjøre Skrue lykkelig over å være rik igjen.
Apropos Don Rosa, så får vi her nok en historie hvor Don Rosa har hentet inspirasjon fra. At Skrue tjente sin første mynt som skopusser er selvsagt hentet fra denne historien, og en kan kanskje lure på om det er bevisst at akkurat de to Strobl-historiene (og Fallberg som var manusforfatter for begge!) Don Rosa har hentet inspirasjon fra er tatt med i denne boka. Absolutt en god historie, men en kan lure på hvorfor Ole, Dole og Doffen har tatt på seg fargede gensere her, og ikke de vanlige svarte.
<b>Raptus von Rupp – Læremesteren</b> (W WDC 259-03)
Tegninger: Tony Strobl
6 sider
Tidligere utgitt i Donald Duck & Co. 6/1963
Raptus von Rupp får det for seg at han skal lære Langbein til å bli god til et eller annet...
Raptus von Rupp er et sjeldent syn i dag, spesielt om en ser bort fra pocketbøkene, og historier der han og Langbein opererer sammen er selvsagt enda sjeldnere. Denne litt merkelige blandingen fungerer likevel relativt brukbart, men kanskje heller ikke noe mer enn det. Da C plutselig går over til å være K legger en veldig fort merke til at dette er en oversatt serie som opprinnelig ble laget på engelsk og som vi nå har gjort så godt vi kan for å få til å passe til norsk, men det er selvsagt vanskelig å se hva som kunne vært gjort annerledes. Jeg synes også det var litt merkelig at Langbein plutselig har fått nok kunnskaper om kjemi til å bryte ut «NITROGLYSERIN?!!!», men Raptus påsto jo at han mellom bilde seks og bilde sju på side 176 hadde lært Langbein alt han visste om kjemi, så vi får vel kjøpe det. Jeg er heller ikke sikker på om det virkelig er Steve Steere som har skrevet denne historien, slik det blir oppgitt i boka. I.N.D.U.C.K.S. sier ingenting om dette, og personlig tror jeg bare at Steere sto for tusjingen til historien, ikke manuset.
<b>Madam Mim – Superselgersken</b> (W WDC 313-06)
Tegninger: Tony Strobl
4 sider
Tidligere utgitt i Donald Duck & Co. 20/1967.
Madam Mim viser Langbein hva han bør gjøre hvis han vil selge børstene sine...
Bokas siste historie viser en enda merkeligere blanding av figurer enn den vi fikk i forrige. Her er både Madam Mim, Langbein, Storeulv og onkel Skrue med, og resultatet blir kanskje også litt merkelig. Ingen dårlig historie, men på sine 4 sider får den heller ikke plass til å blir noe særlig mer enn middels god.
Dermed var boka gjennomgått, og som oppsummering kan det da passe å trekke fram de historiene jeg synes fortjener ekstra ros i denne boka: «Du blir det du spiser», «Båten uten mannskap», «Mysteriet med den barbeinte snømannen», «Isbreens hemmelighet», «Sagaen om protokoll» og «Kong Skrue den første». Som nevnt innledningsvis inneholder denne boka såpass mye bra at jeg vil kåre den til en av de beste bøkene i serien. Om Strobl fortjener enda ei bok kan kanskje diskuteres, men at hans mangeårige arbeid hadde gjort seg fortjent til denne boka er det iallefall ingen tvil om. Utvalget av historier i boka gjenspeiler også til en stor grad dette, selv om jeg kanskje ville sagt noe annet om jeg hadde abonnert på De Komplette Årgangene. Mange av historiene i denne boka har nemlig nettopp vært på trykk der, og sånn sett vil kanskje andre si at litt andre historier burde vært valgt. For min del spiller dette uansett ingen rolle, og jeg må dermed si meg godt fornøyd med den femtende Hall of Fame-boka. Nå venter Don Rosa 4 med første del av Skrues liv...
Av Tommy Kvarsvik, lagt til sundag 10. desember 2006
Tilbake til nyheitsoversikta ...
Andeby Online er drive av Olaf Moriarty Solstrand. Alle bilete av Disney-figurar på sidene er © DISNEY og brukt i samsvar med norsk åndsverkslov.
