Siden Watchmen-filmen kommer ut i dag... i hvertfall her i de Utenlandske States of Annetstedshen, og også apropos dette skumle og farlige språket de snakker her...

Jeg kom til å tenke på dengang jeg først så Alan Moores serie, eller rettere sagt reklame for den, i ett eller annet blad en gang på slutten av 80-, begynnelsen av 90-tallet. Da het den Vektere. Men i den nyeste utgaven har Egmont (det er Egmont, ikke sant?) gått over til den engelske tittelen.

På samme måte har Lynvingen blitt Batman, Edderkoppen Spider-Man, og Jerven (skulle jeg tro) Wolverine. Superman heter vel fremdeles Supermann (aldri "Supermannen"!), men jeg er ikke sikker på om svenskene fremdeles kaller ham Stålmannen. Det er jo omtrent bare Donalds "& Co," sammen med Sala Palmer Walker, som holder seg til lokalnavn.

Dette har vel noe å gjøre med at normenn har fått mer kontakt med engelskspråklige ugivelser, og ikke minst filmer. Men selv om jeg egentlig støtter en minimalholdning til å gjøre endringer fra originalene, er det likevel noe nostalgisk over disse snart glemte oversettelsene. Og Vektere er nå en tøff tittel, selv om den kanskje først leder tankene til Securitas!

Hvilke norske oversatte/utbyttede navn har du et godt eller dårlig forhold til?

Innlegget blei sist redigert 05.03.2009, 08:17 av Andrebyboer

«Vektere» er ein utruleg tøff tittel som eg synest at dei skulle ha beholdt. Det same gjeld ein annan av Moores seriar -- «League of Extraordinary Gentlemen», som eg har forstått det slik at først blei utgitt som «Forbundet av usedvanlige herremenn». Men både det og Vektere var litt før mi tid.

Første gong eg leste ein Lynvingen-teikneserie heitte Lynvingen Lynvingen, men på *omslaget* stod det Batman. Eg gjetter at dette kanskje hadde samanheng med ein kinofilm eller noko sånt, men eg fann det alltid festlig at hovudpersonen hadde ulikt namn i bladet og på omslaget. Ikkje for det, det var Batman eg kjente han som, for eg meiner at det var det namnet han hadde i TV-serien eg tagg meg til å sitja oppe og sjå kvar måndag og tysdag kveld (den serien med den catchy kjenningsmelodien «Batman, da-da-da-da-da-da-da-da-da-da, Batman, da-da-da-da-da-da-da-da-da-da, Batman, da-da-da-da-da-da-da-da-da-da, Batman, da-da-da-da-da-da-da-da-da-da, Batman, Batman, Batman», så same kva som stod på tekstinga er det vel liten tvil om kva vi som såg serien som små vil kjenne han som).

Eg trur det verste forholdet eg har til utbytting av namn er ein Asterix-teiknefilm (hugsar ikkje hvilken) der Asterix heile tida går og prater om «Panoramix». Trur eg brukte litt tid på å skjønne kven han snakka om, for det er eit namn Miraculix aldri har hatt på norsk (bortsett frå den eine filmen).

Det norske namnet eg irriterer meg mest over, er sannsynlegvis Sala Palmer. Kor vanskeleg kunnde det vera for oversetjarane å skjønne at Sala og Diana var to ulike personar? I mine auge blir det like teit som om Batmans alter ego skulle ha fått det norske namnet Clark Wayne.

PS -- apropos Watchmen, sjekk Scott Kurtz' fantastiske parodi!
del 1
del 2
del 3
... og forhåpentlegvis kjem det fleire.

Innlegget blei sist redigert 05.03.2009, 09:32 av Olaf Moriarty Solstrand

Grunnen til at Diana fikk det norske navnet Sala var faktisk fordi at man ikke ville at Fantomet skulle være en rundbrenner. Etter at Sala opptrådde i den fly-historien, ville man ikke at helten skulle drive på med en annen kvinne i den neste.

Nå er det lenge siden jeg har lest "Luftpiratene", men jeg er ikke sikker på om det var noe romantisk mellom Fantomet og pirat-Sala i det hele tatt (?).

Må skyte inn at eg er veldig spent på Watchmen-filmen. De anmeldelsene eg har lest til no har vore sprikande - 4 i VG, 3 i Dagbladet og 5 i NRKp3, noko som i grunn berre gjer meg endå mer spent. De tidligere Alan Moore filmatiseringene har jo ikkje akkurat blitt godt mottatt, spesielt ikkje av kritikarane. Unntaket er V for Vendetta, som nok reknas som den beste Moore-filmatiseringa til no sjølv om den også måtte finne seg i nokon mindre bra anmeldelsar. Eg meiner å huske at då den kom var det mykje syting her på AOL om ting og tang som ikkje var slik som i teikneserien osv, osv. Bortsett fra at The Vicious Cabaret var tatt vekk synes noe eg det var lite å klage på. Det er jo ikkje til å unngå at ting må forandras for at ein teikneserie skal passe som film, og spesielt gjelder dette Alan Moores verk. Hans historiar er laga på ein måte som gjer dei ekstra vanskeleg å lage film av, med Watchmen som kanskje den aller vanskeligste. Ein anna ting er at filmar må kunne stå på eigne bein og kunne funke utan at publikum må ha lest kva enn det er den er basert på, noko som eg synes dei to foregåande filmatiseringane (From Hell og V for Vendetta) klarte fint. (League of Extraordinary Gentlemen er eit kapitel for seg sjølv, den er og blir eit makkverk. Skjønt, viss man ser den med akkurat det i bakhovudet er den ganske underhaldande). Difor har eg ikkje alt for store krav til Zack Snyder og crewet hans. Det er grenser for kor mange aspektar av ein såpass kompleks teikneseriehistorie dei kan få plass til i ein film uten at den blir ein halv dag lang. Dessuten skal jo folk som sagt kunne forstå og ha glede av den uten å ha lest boka på forhånd. Uansett, etter fantastiske 300 har eg stor tru på Zack Snyder og ser fram til ei kanonbra kinostund.

Andrebyboer skreiv:

De fleste vet nok at svenskene kaller Supermann for Stålmannen, men han het faktisk Stålmannen på norsk også de første årene.Det er utrolig hva en kan venne seg til av navn. Et helt ubrukelig navn kan etter en viss tid være fullt brukbart.

Fikk idag første bokpakke fra Seriesamlerklubben uten, det nå nedlagte, medlemsbladet. Medlemsbladet er dypt savnet. Neste pakke er med Lille Sprint 14 og Lucky Luke 72.

Sprint blir i dag omtalt i Dagbladet (Kulturtipset) i rosende vendinger.

Høydepunktene i serien blir nevnt å være "Kampen om arven", "Z for Zero" og "I skyggen av Z". "Tidløs moro" er karakteren disse får.

Noen som har andre Franquin-høydepunkter i serien?

GIlbert Green har også fått den nye bokpakken fra Seriesamlerklubben.

Begge albumene (Lucky Luke 2 og Titeuf 11) er av høy kvalitet, men fargekoden på ryggen av Titeuf-albumet ser ikke ut til å stemme?

Ned Med Diktatoren er en av mine Franquin-favoritter. Tegnestilen når sitt høydepunkt (etter min mening), med ekstremt dynamiske og spenstige figurer, og historien har både spenning og humor--og et visst alvor. Dessuten introduseres metomol: soppgassen som kan smelte metall, og Zantafio går fra å være en engangsfigur til å bli Sprint & Kvikks svorne nemesis. Jeg har også en svakhet for Buddhas Fange, som på flere måter ligner Diktatoren. Den er kanskje ikke akkurat "tidløs," men et festlig actioneventyr fra den kalde krigen likevel.

Siden vi snakker om navneoversettelser: uten Kvikks pussige originale navn, Fantasio, blir "Zantafio" en ganske underlig og vilkårlig ting å kalle hans slemme fetter. I noen utgivelser har han blitt hetende "Sante," som jo rett og slett er feil. På samme måte har ikke oversetterne klart å bestemme seg for om å bruke Zero eller Zorglub. (Er det overhode noen grunn til å endre på originalen der?)

Watchmen er kanskje årets film. Premieren var igår og jeg har ikke rukket å se den ennå. Tegneserien er lest flere ganger og ifølge diverse nettsteder skal filmen være tro til originalen. Noen som har sett filmen?

Tex Willer nr 523 kommer på mandag og er et jubileumsnummer. Det er 61 år siden at serien startet i Italia. Jubileet markeres med at denne utgaven er i farger. Tex minnes tiden han hadde med Månestråle - eh, Lilyth - og fortellingen rundes av litt vemodig. Tegninger ved Fabio Civitelli og manus Claudio Nizzi.Nr. 523 har hele historien i et nummer, ingen fortsettelse, og kan dermed også leses av de som ikke vanligvis kjøper Tex Willer. Prøv.

Øyvind Braaten skreiv:

Det normale er da å feire jubileer etter 60 år, ikke 61...

Innlegget blei sist redigert 07.03.2009, 15:51 av Sigvald

Sigvald skreiv:

Ah, jeg bare ventet på en kommentar om dette. Forklaringen er ganske enkel: Tex Willer feiret 60 år i Italia høsten 2008 med en utgivelse i farger. Det er nok bare praktiske grunner til at denne utgivelsen ikke kommer på norsk før nå, og er likefullt et jubileumsnummer.

Jeg nevner for moro skyld at Sarpsborg Tegneserieklubb i 1985 hadde en flott markering av Donalds 51-årsjubileum i gågata Sarpsborg.

I 1991 stod det ei festlig historie i Donald Pocket der dei feira hundreogtoårsjubileet til Eiffel-tårnet. Eg våger å gjette at den same historia blei utgitt to år tidlegare i Italia.

Watchmen skal sjåast, men eg gruer meg. Zack Snyder øydela mykje av det eg likte med 300, og eg grøsser ved tanken på at Watchmen skal pressast inn i eit spillefilmformat. Når det er sagt kan det godt hende at det blir ein veldig god film -- men eg ser ikkje for meg at det er mogleg å lage ein god filmadaptasjon av Watchmen, så eg trur det er meiningslaust å gå på kino og forvente ein film som er 100 % tro mot originalen.

Når det gjelder Watchmen så skal det visstnok komme ut en 4 timers versjon når filmen kommer på DVD, så det er godt mulig jeg venter med å se filmen til langversjonen kommer ut.

Chrisron skreiv:

Da skal jeg se filmen enda en gang. Allerede i april kommer "Tales Of The Black Freighter" på DVD. Dette er tegneserien som blir lest i serien Watchmen. Det skal komme en forlenget versjon av kinofilmen på DVD, samt en versjon hvor "Tales Of The Black Freighter" er inkorporert i filmen. Skal garantert opp på innkjøpslista.

Jeg så Watchmen i går, og syntes det var veldig moro. Mange har lenge ment at tegneserien var "ufilmbar," men dette var en tilrettelegning som fungerte som film, ikke bare som en stiv kopi av tegneserien, og uten å gjøre dramatiske, blasfemiske endringer i historien.

(Hvis du ikke har lest boken og har tenkt å se filmen bør du kanskje hoppe over resten.)

Det er i hvertfall førsteinntrykket mitt. Som fan av tegneserien er det veldig vanskelig å være objektiv, for filmen følger den veldig nært (både visuelt og i dialog) i mange scener, og gjør en så god jobb at det føles som om tegneserien har kommet til liv. De fleste av skuespillerne er mer eller mindre perfekte for sine roller: særlig Dreiberg/Nite Owl og Rorschach. De eneste jeg ikke likte var Veidt/Ozymandias og Blake/The Comedian. (Mange har kritisert Malin Åkerman som Laurie/Silk Spectre, men jeg syntes hun var helt OK. Hun kommuniserer kanskje ikke de helt dype følelser, men jeg tenkte aldri at hun spilte "feil" eller ikke hørtes naturlig ut.)

Endringene som er gjort er først og fremst ting som har blitt kuttet ut av mangel på tid (mye skal visst bli inkludert i director's cut-et på DVD), noen ganske små forandringer for å kunne fortelle historien klarere og mer effektivt på film (for eksempel har de lagt til et prosjekt for produsere miljø-ren energi som Dr Manhattan og Veidt samarbeider om, noe som forklarer hva det er som er så viktig Dr Manhattan arbeider med, gir mer bakgrunn rundt Veidt som idealist og filantrop, og gir et påskudd for å snakke om den globale politiske situasjonen), og en ganske stor detalj som har blitt forandret i slutten, uten at det endrer på selve historien. Det som føles mest annerledes er at det er mye mer action, og at hver actionscene har blitt gjort mye mer voldelig, blodig, og overmenneskelig. Kostymeheltene slåss på en måte som gir inntrykk av at de har superkrefter, og det kan være vanskelig å akseptere.

Annet enn unødvendig vold og superkrefter synes jeg svakhetene i filmen kommer mest av forsøk på å følge tegneserien for tett, på måter som ikke alltid fungerer på film. Det er en hel haug av flashback under begravelsen av The Comedian, akkurat som i boken, men det blir litt mye på en gang: nåtidshistorien stopper omtrent opp i godt over en halvtime for å fylle inn bakgrunnsmateriale. Samtidig dreier det seg veldig mye om The Comedian en stund, og så forsvinner han nesten helt ut av historien. Det hadde nok vært bedre å spre disse flashbackene ut over filmen, så man fikk et mer gradvis bilde av denne mannen (og fullt hvor psykopatisk han var) og ikke brøt opp rytmen i fullt så stor grad. Og mange av bokens svakheter finnes også i filmen: Dr Manhattans filosofiske funderinger er akkurat like overfladiske og tenåringsaktige som i tegneserien.

Alt i alt syntes jeg det var en forbausende god filmatisering av Watchmen, og en bra og underholdende film i seg selv. Den er ikke et mesterverk på samme måte som tegneserien, og mye har uunngåelig gått tapt i "oversettelsen," men man kan jo alltid lese originalen om igjen. Anbefales!

Tintin film underveis, det vet vel alle sanne tegneserievenner.
Etter å ha lest dette så gleder jeg meg virkelig, men to år igjen å vente

Innlegget blei sist redigert 09.03.2009, 08:02 av MikroMidas

MikroMidas skreiv:

Håper den blir bra, de tidligere filmene har jo ikke akkurat vært noe å skryte av.
Med Steven Spielberg og Peter Jackson som regissører blir vel resultatet bra.

Det står:

Filmen er basert på både "Enhjørningens hemmelighet", og fortsettelsen "Rackham den rødes skatt".

Har endeleg fått sett Watchmen, noko eg har gleda meg vilt til helt sidan eg las teikneserien, og eg må seie eg er storfornøgd med filmen. Jaudå, ein del forandringar er gjort i forhold til originalhistorien men det funka som eit lite uvær likevel. Filmen er stilmessig veldig tru mot teikneserien, og eg synes alle skodespelarane mer eller mindrepassa inn. Noen mer enn andre, sjølvsagt, men samtlege får absolutt godkjent av meg. Spesielt likte jeg Jackie Earle Haley som Rorschach. Uten maska minna han veldig om ein yngre Clint Eastwood på sit sintaste. Patrick Wilson er perfekt som Night Owl II og i motsetning til Andrebyboer synes eg Jeffrey Dean Morgan gjorde ein god jobb som the Comedian. Eg synes heller ikkje Malin Åkerman var så ille som kritikarane vil ha det til som SIlk Spectre II. Ho er kanskje ikkje blant dei sterkaste i skodespelarensembelet, men ho er pinadø så lekker å sjå på at det veier opp for alt.
Effektene i filme er sjølvsagt top notch, og det er mye brutal og stilistisk vald i kjend Snyder-stil. Som Andrebybore seier gjer valden inntrykk av at alle heltane er overmenneskelege når det gjelder styrke, sjølv om Dr. Manhattan er den einaste som har superkrefter. Men det er så stilfullt og elegant gjort at det plaga meg igrunn ikkje.
Mange meiner at historia er litt for vanskeleg i henge med i for dei som ikkje har lest boka, men det meiner eg er tull. Så filmen med min fem år yngre bror som ikkje har lest boka. Han forsto og fikk med seg alt og han digga for øvrig filmen like mykje som meg.

Alan Moore har i kjend stil trukket namet sitt fra alt som har med filmen å gjere fordi han meiner den avviker for mykje ifrå den originale historia, noko eg er sterkt ueining i. Moore framstår for meg som ein sær, arrogant grinebiter. Han burde då vel forstå at visse endringar må gjeras for at ein teikneserie - eller roman, for den saks skuld - skal passe som film. Spesielt gjelder dette historiar som er så pass komplekse som hans. Hadde eg vore Alan Moore ville eg fryda meg som ein unge over mine seriars popularitet og stolt gått på premierane til filmversjonane. Eg ville kost meg med nye inntekter og gleda meg over at ting har gått framover etter League of Extraordinary Gentlemen.

Watchmen er etter mi meining den beste Alan Moore filmatiseringa til no, og eg kan trygt anbefale dem til alle fans av teikneserien.

Sigvald skreiv:

Tja, så vidt jeg har forstått så er de tre første bladene med hhv. Blåjakkene, Sammy og Sprint, alle tre gode serier (nå har jeg imidlertid kun lest noen få album av de to første, så veit ikke om den generelle kvaliteten på disse to seriene). Når jeg var yngre leste jeg også actionserier, nå går det mest i humor og humoristiske eventyrserier. Asterix, Tintin, Sprint, Viggo, Lucky Luke, Iznogood m.m.

gilbert green skreiv:

Finnes denne artikkelen også på nettet?

Audun skreiv:

Enhjøringens hemmelighet var det første albumet jeg leste og jeg har derfor et nokså spesielt forhold til dette albumet. Og albumet Rackham den rødes skatt vekker vel eventyrlysten hos enhver guttunge, enten guttungen er 10 eller 80!

Innlegget blei sist redigert 11.03.2009, 13:26 av oddeivind