Noen andre enn meg som har problemer med å like på "Langbeins onsdager" som er å finne i en del pocketer?
Setter vanligvis stor pris på Langbein, men i denne "serien" fremstilles Langbein på en usympatisk måte, med at Langbein så og si alltid skriver historier som får Mikke til å være dum, ikke at jeg er veldig Mikke fan, men jeg synes disse historiene er unødvendige. Men det er mulig det bare er meg?

Jeg likte disse historiene svært godt da de var på trykk, men du har kanskje rett i at det ikke er helt typisk Langbein å "dumme ut" sin beste kamerat på den måten. Men kanskje er Langbein på et indre og underbevisst plan lei av å alltid være en nr. 2 i forhold til Mikke? Det er vel liten tvil om at når Mikke og Langbein etterforsker saker, så er det Mikke som er den smarte og Langbein den dumme som skjønner fint lite av hva det er som foregår. I en del historier kommer Mikke også med noen upassende kommentarer til Langbein angående akkurat dette, noe jeg synes ikke helt passer med Mikkes personlighet. Men, uansett, kanskje er historiene Langbein dikter i Langbeins onsdager et slags stille opprør mot "smartingen" Mikke, selv om Langbein på det bevisste plan ikke er klar over at det er det han driver med. For mens det i virkeligheten er Mikke som er den smarte helten og Langbein som er den dumme assistenten, så er det jo alltid i historiene til Langbein motsatt: Langbein er helt og Mikke får rollen som hans dumme/uheldige assistent.

Liker historiene godt, jeg.
Har vel med, som Tommy er inne på, at de er snudd litt på hodet med hensyn til helt/nr.2-sammensetningen.

Tommy skreiv:

Slik jeg ser det, lanserer Tommy her - kanskje uforvarende - en interessant psykoanalytisk fortolkning av (de ubevisste) beveggrunnene for Langbeins handlinger. Litteratur kan som kjent analyseres ut fra en rekke vinkler: sosiologiske, biografiske, historiske osv. (Og Disney er i høyeste grad litteratur!) Gisles velkjente Donaldismen baserer seg vel i hovedsak på klassiske litteraturhistoriske metoder, samt et snev av religionsvitenskap (og litt juss i nyversjonen). Men vet noen om det fins seriøse analyser av ande- og museuniverset basert på psykoanalytiske teorier (det være seg klassisk freudianisme så vel som andre retninger)?

Nå har jeg kun lest et par av disse historiene, men de likte jeg ganske godt.

Karamell skreiv:

Jeg hadde helt klart Freud i tankene da jeg skrev det jeg skrev, ja. Kjenner ikke til noen dyptgående psykoanalytiske studier av Andebyuniverset, men det er det jo bare en ting å gjøre noe med... Slike ting passer perfekt i KVAKK!

Innlegget blei sist redigert 02.08.2008, 15:04 av Tommy

Karamell skreiv:

Har ikke boka for hånda, men refererer ikke Gisle til en tysk bok (heter den "Die Ducks", tro?) der onkel Skrues og andres psyker tolkes? Husker jeg rett, klager også den godeste Gisle på at den tyske forfatteren legger for stor vekt på det seksuelle (bl.a. ved å hevde at onkel Skrues pengebad er en seksuelt ladet affære).

I boka "Carl Barks and the Disney Comic Book" leverer Thomas Andrae en presis analyse av hvorfor Andeby-universet er blitt som det er blitt. Andeby oppsto i et tidsrom da USA var på vei fra å være et selvbergings-samfunn til å bli et massekonsum-samfunn. Tidligere hadde det vært familiefaren som dyrket opp ny jord og reparerte redskap som gikk i stykker. Nå var det ikke sånn lenger, og denne utviklingen truet mannens status. Han var ikke uunnværlig lenger. Det er denne mannlige identitetskrisen som ligger til grunn for Donalds psykologi - alt dette i følge forfatteren. Boka kan anbefales. Den er ganske akademisk og ikke så veldig lettlest, men uhyre interessant.

Innlegget blei sist redigert 02.08.2008, 22:10 av Nils Petter