Donald-bladet er gjerne bygd opp etter sånn cirka den same malen. Det pleier å opne med ei tolvsiders historie, fulgt av diverse historier på seks til ti sider og eventuelt nokre enno kortare, før bladet avsluttast med åtte sider fortsetjingshistorie og ein einsider. Sjølvsagt finst det avvik frå denne regelen, men dei pleier å vera små.

I vekas blad, derimot, er ting ganske annleis. Det opnast med ein tisider, fulgt av ein tosider, ein fjortensider (kan ikkje hugsa å ha sett ei så lang historie midt i bladet tidlegare), ein sekssider, ein sjusider, første del av vekas fortsetjingshistorie er òg berre sju sider, og i staden for den tradisjonelle einsideren avsluttast bladet med ein tresider.

Og som pynten på kransekaka: I staden for å trykke Latterkrampe på ei side, har dei valgt å fordele denne over eit oppslag med to halve sider! Dei to andre halvdelane er brukt til reklame. Så det er like mykje plass til Latterkrampe som tidlegare, men det ser heilt annleis ut likevel ...

Kor opne er vi for slik forandring? Er det positivt? Negativt?

Det er bare to av disse tingene jeg synes er veldig utenom det vanlige, og det er delingen av Latterkrampe og det at det kommer en historie som er lengre enn 1 side etter fortsettelsesfortellingen. At åpningshistorien er på bare 10 sider skjer med jevne mellomrom, og spesielt William Van Horn og ganske ofte også Kari Korhonen sine åpningshistorier er jo ikke på mer enn 10 sider. At fortsettelsesfortellingen er delt inn i 7-9 (evt. 9-7) synes jeg nå skjer like ofte som fordelingen 8-8. Så begge disse tingene er relativt normalt. At det kommer en så lang historie som 14 sider midt inne i bladet skjer litt mer sjelden (okey, ganske mye mer sjelden), men jeg husker for eksempel historien "Kjøp til du stuper" (av Lustig/Mota) i http://coa.inducks.org/issue.php/x/no/DD2004-19, og så har vi jo det supereksperimentelle bladet: http://coa.inducks.org/issue.php/x/no/DD2004-34 der vi fikk en 24 sider lang historie midt inne i bladet (som ikke var utvidet)!

Men, selvsagt, dette Donald-bladet er ikke helt slik som det pleier, og spesielt det at det kom en 3 sider lang historie etter fortsettelsesfortellingen var veldig spesielt. Jeg er åpen for slike forandringer og synes det er flott at det eksperimenteres litt, men synes samtidig at det bør være en viss likhet mellom bladene. For eksempel at bladet har en åpningshistorie/hovedhistorie som gjerne er litt lengre enn de andre historiene i bladet (og kanskje også holder litt høyere nivå?), synes jeg er fint. Men ja til eksperimentering, innenfor rimelighetens grenser. En 50 sider lang Hiawatha-fortelling blir kanskje å dra det for langt...

Innlegget blei sist redigert 10.10.2007, 01:09 av Tommy

...seriøst, hvem legger merke slikt?

NERD ALERT! NERD ALERT!

Bladet hadde også to historier etterhverandre fra samme tegner. Det er heller ikke spesielt vanlig.

Men det var en annen ting jeg la merke til. Historien "Årets oppfinnelse" hadde fått ny oversettelse og fargelegging, selv om det bare er 6 år siden sist den ble trykt i DD&Co. Hvis vi sammenligner med DD&Co 2001-29 ser vi hvor fritt enkelte oversettelser er gjort. Dialogen er ganske forskjellig i de to bladene.

Med fare for å opprettholde min posisjon som nerd: Også ukas blad inneholder en 3 sider lang fortelling etter fortsettelsesfortellingen! Er dette en ny trend? Og ukas blad må da nesten være ny rekord i antall historier? 10 historier om vi ikke tar med 1-siderne! Med dem blir det hele 16 historier i ett og samme Donald-blad!

Ja, nr 42 var herlig etter min mening! Jeg elsker de klassiske ensiderne, kanskje Egmont nå endelig velger bort de fryktelige Mau Heymans-ensiderne.

Tommy skreiv:

Dette bladet var jo også et ekstra langt og stort rampestreknummer.

Innlegget blei sist redigert 16.10.2007, 20:31 av Nudua

Nudua skreiv:

Buhu. Jeg heter ikke Sigvald...

Solveig skreiv:

Ja, fem ensidere av Taliaferro i samme nummer! Det var saker. Jeg kan også tenke meg gjensyn med ensiderne til Gonzales.

Og så et Barks-opptrykk, samt "Ungdomskilden", en av mine yndlingshistorier av Vicar. Jeg synes det var et spennende nummer. Opptrykk må jo forsvares når de er av god kvalitet. Hvor lange historiene er, og om de står først eller sist, bryr jeg meg ikke så veldig mye om. Fortsettelseshistoriene bør vel likevel komme til slutt. Det er forresten langt mellom høydepunktene der, etter min mening.

...og så må vi jo nevne at Storeulv er tilbake!

En liten ting: Det som forresten ikke er nevnt er jo at Ole, Dole og Doffen fyller 70 år. Litt synd når ukas hovedhistorie tydeligvis er en jubileumshistorie til ære for nevøene, og det ikke nevnes et eneste sted i hele bladet at de fyller år denne uka... Ekstrasidene er i stedet viet til rampestreker, selv om de jo like godt kunne vært viet Ole, Dole og Doffen.

Arne Bye skreiv:

Og i ukas blad skjer det usedvanlige at vi først kan lese D 2006-357 og så D 2005-357. Nesten samme historiekode, bare med ett års mellomrom. Utrolig superkult!

Jeg tar frem likøren min for å feire!