MikroMidas skreiv:

I dette tilfellet den enkle og luftige stilen Elise vokste opp med på 1960-tallet.

Og der passer Don rosa sine uberdetaljerte tegninger godt inn synes du ??

Innlegget blei sist redigert 12.05.2007, 00:28 av MikroMidas

Kent skreiv:

Her er du inne på noko eg ikkje har tenkt over før men som eg trur du har veldig rett i - Don Rosas tolkningar av endenes personlegheitar er langt meir finslipt og konstant enn (åpenbart) det store mylderet av andre forfattere eg vaks opp med. Dons fiksering på at alt skal stemme overeins frå historie til historie hindrer han i å tøye t.d. Skrues personlegheit til det grådige på grensa til umenneskelege for å få ei god historie ut av det, eller å la Donald gå frå ekstrembegava til komplett udugeleg frå historie til historie. Det er kontinuitet i hans karakterframstillingar, og ikkje berre det; men han klarar å basere karakterframstillingane sine på ein essens i karakterene som alltid er til stades i alle disneyhistoriar, men som han vel å fokusere eine og aleine på, og dyrke fram.

Eg overdriver kanskje litt no, og det er nok mange andre mindre kjente forfattarar og teiknarar som gjer tilsvarande om ein ser på deira historiar isolert. Men poenget står eg ved; Dons Skrue er seg sjølv lik, alltid, og det same er hans Petter Smart, hans Magica og hans Doffen. Og denne Skruen er eit slags kondensat av slik ein (i alle fall eg) har lært å oppfatte Skrue i det store mylderet av disneyseriar som finst det ute, og kanskje særleg frå Barks-seriar. Men i motsetnad til Barks, og mange andre med han, viker ikkje Don frå mønsteret for den enkelte historias skuld. Dette gjer karakterene "solide" og meir, tja, verkelege, i Dons historiar, og nettopp samspelet mellom dei blir langt meir interessant og dynamisk å lese om som eit resultat av dette. Det fører til at sjølv historiar der Don har heller enkle plott ofte framstår som veldig gode for meg - fordi personlegheitane er følest merkbart meir
levande og "ekte" enn i ei tilfeldig valgt anna disneyhistorie. Om det er Don som har skreve historia veit eg kva eg går til. Eg veit korleis Skrue vil reagere på ein gitt situasjon, og eg veit korleis Donald vil reagere på same, og eg veit korleis dei to forheld seg til kvarandre. Det gjer at karakterene, for meg, følest meir levende.

Og dette har eg sært nok aldri tenkt over før eg las Kents innlegg no nettopp, så takk, Kent! :D

Innlegget blei sist redigert 12.05.2007, 01:06 av Loke Aesir

Jeg har ikke så mye å tilføye, men det virker som mange er opptatt av alle detaljene i DR sine serier. Men er det noen som har tenkt på alle følelsene han legger inn i historiene sine?

Jeg vet ikke med dere andre, men det er ingen andre tegnere/forfattere som gir meg så mange frysninger på ryggen og tårer i øyekroken.

Loke Aesir skreiv:

Her er jeg faktisk litt uenig. For meg er det nettopp Barks' tilsynelatende inkonsekvens som gjør endene levende. Onkel Skrue er bunn ærlig når han handler med de små rom-endene. Og han setter hele formuen sin på spill for å redde den gamle sledehunden sin. Men han prøver å snyte piken med gull-gjessene på det groveste. Med andre ord: Han prøver å være ærlig i det daglige, og han har omsorg for sine nærmeste. Men hvis det er en virkelig STOR fortjeneset i sikte, har grådigheten lett for å ta overhånd og han prøver å grafse til seg det han kan med kanske til dels tvilsomme midler. Med andre ord: Han er akkurat som svært mange av oss.

Eller ta Donald. Visst er han hissig og urimelig og har altfor mye selvtillit, men det er også noe heroisk over det at han ALDRI gir opp, som for eksempel i den fantastiske historien hvor han prøver å kvalifisere seg til de olympiske leker. Du vet aldri helt hvor du har Barks-Donald, og det gjør ham, vel .... menneskelig.

Don Rosa, derimot, gjør endene litt endimensjonale for meg, fordi de alltid oppfører seg likt fra historie til historie.

Innlegget blei sist redigert 12.05.2007, 01:27 av Nils Petter

Nils Petter skreiv:

Ah, der minnet du meg på en fantastisk, fantastisk historie. Komplett umulig å lese den historien uten å begynne å grine.

Nils Petter skreiv:

Jeg ser det slik at dette er bare to alternative måter å belyse de samme personlighetene på. Don Rosa går bare dypere når det gjelder noen bestemte aspekter ved figurene personlighet. Det er en vinkling jeg synes er fascinerende, for da får jeg bare bli enda bedre kjent med noen av beboerne i Andeby. Men poenget er at både Rosa og Barks belyser de samme personlighetene og historiene er karakterstyrte. Det er Donald som gjør det den karakteren gjør, det er Skrue som gjør det den karakteren gjør og det er Ole, Dole og Doffen som gjør det de karakterene gjør, uavhengig av om det er Barks eller Rosa som har skrevet historien. Uavhengig om det er en streng kontinuitet eller ikke. Det er fremdeles de samme personlighetene. Og historiene tar de vendingene de gjør nettopp fordi det er disse personlighetene som er med, og da kunne ikke historiene tatt noen andre vendinger.

Det jeg mener mange mindre kjente historiefortellere gjør feil er at de dikter opp et plot og bare presser endene inn i plotet. Disse historiene hadde vært så og si akkurat like om noen helt andre karakterer hadde blitt plassert inn i plotet. Dette medfører ofte at actiongags er den eneste motivasjonen for vendepunktene og den generelle historieutviklingen. Hvis noen personlighetstrekk overhodet blir belyst, hvilket er sjelden, er det ikke personlighetstrekk ved de endene som bl.a. Barks skrev om. Det er personlighetstrekk som blir presset inn i historien for at den ikke skal falle helt fra hverandre. Slike historier synes jeg som oftest er totalt uengasjerende.

Det som gjør endene levende for meg er at deres personlighet blir belyst og analysert. At ulike serieskapere gjør dette på ulike måter gjør det hele bare mer spennende.

Sigvald skreiv:

Selvfølgelig har mer "italiensk inspirerte" tegnere som dem du nevner også beveget seg langt bort fra "den tradisjonelle stilen" - om nå dette skulle være Barks eller andre tegnere fra 50- og 60-tallet. For meg er Giorgio Cavazzano (italiensk tegner fra sent 60-tall og framover) et stikkord her. Han introduserte en atskillig mer dynamisk og plastisk stil i donaldismen, som på mange måter brøt med tidligere Disney-tegnere (selv om jeg personlig anser amerikaneren Al Hubbard som en foregangsfigur). Men samtidig vil jeg si at Cavazzano førte arven fra Barks, Scarpa m.fl. ett skritt videre. Det dreier seg fortsatt om rene, oversiktlige flater (mens jeg som tidligere nevnt opplever Rosa som atskillig mer "overlesset" og "skitten" i stilen). Selv syns jeg at enkelte nåtidige italiensk(-inspirert)e tegnere blir for rotete og "crazy", og slik sett bringer Cavazzanos stil ut i parodien. Men likevel vil jeg si at de fortsatt har mer av den klassiske renskårne tegnestilen i behold (arven fra bl.a. Barks, Scarpa og Cavazzano) enn den overdetaljerte Rosa. Jeg vil tross alt ikke nøle med å kalle Fecchi, Flemming og deres pendanter for "kunstnere". Imidlertid har jeg fortsatt vanskelig for å gi en liknende hedersbevisning til Rosa.

PS. For øvrig hyggelig å se at en tråd som i utgangspunktet kunne se ut til å invitere til ekstremt polemiske og polariserte innlegg mot all formodning har ført til slik en konstruktiv og fruktbar diskusjon. Måtte det fortsette slik!

Innlegget blei sist redigert 12.05.2007, 05:01 av Karamell

Sigvald skreiv:

Jeg har aldri "rakket ned på" Don Rosas stil. Jeg har bare sagt at JEG ikke liker den. Jeg har lagt inn dette innlegget i en tråd som heter "Trenger Donald Don Rosa". Derfor har jeg ikke sagt noe om de andre tegnerne du nevner. Jeg kjenner dem ikke så godt heller. Jeg er ikke noen stor Donald-kjenning. Hadde aldri sett navnet på forfatterne/tegnerne før Olaf begynte å skrive. Jeg er også som du vet oppvokst i en tid der tegnernes navn ikke var nevnt. Men jeg ser nå at de historiene jeg liker best, og da snakker jeg om tegningene i første omgang, så er de f.eks.laget av Vicar, Rota, Branca og Jippes. Mulig at noen av navnene er skrevet feil. Barks er den store.

Jeg rakker heller ikke ned på Don Rosa når jeg sier at JEG ikke liker at det nødvendigvis skal være kontinuitet. Jeg vil at Donald kan være dum i en historie og veldig slu i en annen. Jeg vil at guttene skal skulke skulen en dag, mens de er de mest pliktoppfyllende hakkespettene en annen dag. Jeg vil gjerne kjøpe bruktbil av Skrue i en historie, mens han i den andre er en så hard og tøff forretningsdrivende at jeg ikke ville ha nærmet meg hans forretning.

JEG mener dette og grunnen til at jeg svarte på dette innlegget var for å få fram at det er noen av oss som liker Don Rosas stil, og noen av oss som ikke liker den.

Hvis det startes en tråd om Donald trenger Fecchi, så ville jeg ikke skrive svar, fordi jeg ikke kjenner hans stil, men for meg ville jo det bety at ingen er uerstattelige Donaldtegnere/-forfattere. Alle har sin stil og alle har sine tilhengere.

Nils Petter skreiv:

Eg er i det store og heile einig i det du seier her, egentleg - eg meinte aldri å påstå at Barks' historiar **ikkje** var karakterdrevne - men for meg er ikkje Don Rosas ender eindimensjonale. Dei er meir klart definerte, men det gjer dei ikkje eindimensjonale, kanskje tvert i mot. Kontinuiteten og samanhengen i opptredenen deira gir dei, for meg, ei sterkare kjensle av "ekteheit" enn dei ellers ville ha hatt -som igjen gjer dei (færre, men langt frå ikkje-eksisterande) avvikene langt meir effektfulle for meg som lesar. Don Rosas Skrue kan òg vurdere å gjere uærlege ting, men i hans historiar er det ein Svær Sak når dette skjer - ikkje berre for karakterane rundt, men for Skrue òg. Donald kan vere heroisk og nekte gi opp, men det er gjort eit poeng ut av når dette er tilfellet som gjer at det følest langt meir ekte og overbevisende. Når Don Rosas Donald gjer noko slikt er det noko stort, ein personleg siger for han som både lesar, karakterane rundt Donald og gjerne òg Donald sjølv anerkjenner og er imponert av. Det er meir enn det for meg ofte blir i andre historiar, der alt eg får ut av at Donald plutseleg er ein helt som aldri gir opp er eit nikk og ein "ah, så han er **sånn** i denne historia". Og så bortetter. Det er, for meg, nettopp det at dei har kontinuitet i Don Rosas historiar som gjer slike avvik så effektfulle og karakterene meir overbevisande.

Jeg har ikke lest alle kommentarene så nøye, men likevel:

Studer Will Eisner, hvordan tegningene og bruken av detaljer og rutens utforming og av og til snakkeboblen drar oppmerksomheten til neste rute. Det er kunst, han forsto tegneserien. Det er ikke enkeltbilder, det er sammenheng mellom bilder. Måten de fanger opp hverandre og pisker deg til neste rute, som er en naturlig følge av ruten foran. Det er tegneSERIE, ikke enkeltbilder satt i serie. Det gjør Don Rosa.

Hvis neste rute ligger til høyre, skal blikket bli dratt dit. Hvis neste rute ligger under den ruten du leser, som den ofte kan gjøre i ex Eisners serier blir blikket dratt dit. Det gjør man ved å bruke detaljer, OG flater.

Don er ikke serietegner nok til å få greie det, han tåler ikke å se en flate. Altså burde han slått seg sammen med en serietegner.

Veldig gode argumenter. Som rett nok totalt overser at for meg personleg er Don Rosa utan snev av tvil den beste donaldteiknaren eg har lese noko som helst av. Han har sterk konkurranse på skrivefronten, men for meg verken er eller har det nokon gong vore ein teiknar som teiknar Donald som Don. (Og det er de vel alle einige i, "problemet" er at dei fleste av dykk meinar dei fleste av resterende teiknarane teiknar Donald skikkeleg og Don ikkje gjer det...)

Men eg innser at dette nok berre betyr at eg har dårleg smak. ;)

Overser ikke, greit hvis du liker ham. Men han er mer teknisk tegner enn kunstner, og jeg mener at Don Rosa hadde hatt mye å vinne på å finne en å jobbe sammen med. En som kunne gitt ham input, tegnet, fått litt liv inn i de døde passer og linjalbildene hans. Skapt en serie av det.

Goscinny/Uderzo er et godt eksempel, Morris/Goscinny et annet. Goscinny innså sin begrensing, men som vi ser av de siste Asterixene gjorde ikke Uderzo det.

Jepp, men det eg meinar er at Dons teikningar - trass i Dons eiga meining - er det eg kanskje likar aller best ved historiane hans. Eg likar han veldig godt som manusforfattar, og når eg vaks opp og lærte Donaldseriene å kjenne var det eit stort fleirtal av Dons historiar blant dei eg leste omatt og omatt til bladene var fillelest. At eg tykkjer at hans teikningar er best kjem nok frå ei subjektiv gradvis tilvenning av at når Donald ser sånn ut så er Donald bra meir enn noko anna. Men det forhindrer ikkje at eg tykkjer hans teikningar er best - eg elskar historiane hans, men medan han for meg som manusforfattar har fått relativt sterk konkurranse frå andre gjennom årenes løp er han, og vil antakeleg alltid forbli, den som teiknar Donald slik eg likar at Donald skal vere teikna. Eg ville ikkje likt at Don skreiv og nokon andre teikna (sjølv om det nok ville gitt oss langt fleire historiar) fordi at same kor mykje eg set pris på Dons historiar er det mange andre gode forfattarar der ute, men for meg personleg vil det aldri vere nokon jamngod teiknar. :)

Føler for å kommentere dette inlegget, selv om det er noe gammelt.

Ble kjent med Donald Duck & Co på slutten av 70 tallet, da jeg var i 5 års alderen, og min far leste det ukentlige bladet for søskenflokken.

Da jeg lærte å lese, "slukte" jeg bladsamlingen, og gleden var stor da Far fant fram sin bladsamling, bl.a Donald bladene fra slutten av -50 tallet til midten av -70 tallet.

Men mot slutten av -80 tallet begynte jeg å miste gleden med å lese om Donald Duck og vennene hans. Standarden på bladet, ble dårligere, De gode historiene var mest av typen til ergelse for gamle lesere,. Det ble stadig sjeldnere mellom de gode historiene synes jeg. (Kanskje jeg følte at jeg var blitt for voksen for Donald?).

Det var da jeg for første gang oppdaget Don Rosa. Plutselig begynte det å dukke opp spennende og morsomme Donald og Skrue historier, som ikke var opptrykk av gamle historier som jeg hadde lest før. Viste ikke i starten hvem denne tekneren var, men nå ble plutselig Donald tegnet slik jeg ønsket det, og historiene var av en type som jeg likte.

Don Rosa skal derfor ha mye av æren, for at jeg fortsatt er facinert av Andeuniverset.

Greit at Don Rosa, særlig i starten ikke var verdens beste tegner, men for meg har han helt fra starten av vært en av de beste tegneserietegnerene. Jeg nyter å lese hans tegnede historier.

Charon, som er stor fan av Rosas versjon av Barks Andeunivers