...jeg har nå sagt at den dagen jeg blir for gammel til å leke er også den dagen hagla går inn i kjeften.

Har nok fått eit og anna rart blikk og nokon teite kommentarar av kompisar som har sett meg i aksjon på AOL. Men det mest berre på spøk.

Innlegget blei sist redigert 13.01.2006, 01:04 av Olaf Moriarty Solstrand

Arpin Luséne skreiv:

Også mit! :-)

Jeg tror at interesse for Donald, og hvordan dette blir oppfattet av andre, har endret seg litt fra den gangen jeg var ung. Den gangen var de aller fleste av kompisene mine intereserte i tegneserier, og vi drev en utstrakt form for byttelåning, både av Donald-blader og andre tegneserier. Tegneserier var i det hele tatt en viktig del av ungdomskulturen den gangen, noe som i stor grad er overtatt av ting relatert til PC og diverse spill-systemer idag. Min interesse den gangen var nok kanskje større enn hva de fleste hadde, men jeg opplevde aldri at det ble sett på som sært. Heller ikke da jeg nådde gymnas-nivå, ble dette kommentert noe videre, og det var flere enn meg som hadde denne interessen. Tvert imot var det veldig populært de gangene jeg hadde med meg en bunke gamle Donald-blader som jeg lot medelever lese i ledige perioder på skolen.
Derimot nå når jeg har nådd midten av 40-årene, er jeg blitt mer forsiktig med å fortelle hvem som helst om min store lidenskap, men det gleder meg at også nå finnes det kollegaer som deler min interesse, og det er utrolig mange som har nostalgiske minner om den gangen de var yngre, og blader som Donald var en viktig del av deres liv.

ANDonym skreiv:

Det forekommer daglig. Dog ikke på grunn av at jeg leser Donald, men heller min store facinasjon for Norges største og beste rockeband: **Wig** **Wam**

Og selv om det ikke er på grunn av tegneseriene så må jeg innrømme at jeg ser på noen av medlemmene her som sære selv.

Halvor skreiv:

Dette tror jeg er riktig. Der jeg vokste opp på 70-tallet så var tegneserier en viktig del av vår referansebakgrunn. Alle leste serier, det være seg Donald, Tempo, Fantomet, Supermann, Asterix eller Tintin.

Da jeg begynte på gymnaset så var jeg mer alene om min tegneserieinteresse, men dette snudde helt da jeg begynte å studere i Trondheim. I studiemiljøet var det å lese tegneserier helt vanlig, og tidsmessig så falt studietiden min sammen med en storsatsning på seriøse "voksen"-tegneserier i Norge, slik at den generelle aksepten for serier så ut til å slå rot også ellers i samfunnet.

Men den slo ikke helt rot, og satsningen på tegneserier flatet ut, og så, når man da beveger seg fra den beskyttede studenttilværelsen og ut i den vanlige verden så oppdager man at voksne som leser tegneserier igjen sees på som litt rart.

Man må hele tiden forsvare at man leser tegneserier selv om man er 40 år, mens det at man er film- eller litteraturinteressert aksepteres uten videre. For ikke snakke om dersom man er sportsinteressert. Der er det nærmest motsatt, at man må forsvare hvorfor man i all verden ikke liker ski eller fotball.

AC skreiv:

Det tror jeg er et av de viktigste poengene i denne tråden.

Jeg sitter på skolen nå. I forrige time hadde jeg foredrag om Carl Barks. De i klassen er ganske vant til at jeg snakker om Donald og sånn da. Virker som de var iteressert.

Heldigvis liker flere av vennene mine også Donald. (bl.a "Sigurd" og "Nicholas")

Innlegget blei sist redigert 14.01.2006, 11:26 av Magnus Murphy

Hvis jeg skulle pröve aa väre "normal", dvs kutte ut alle interesser som kan bli sett paa som "säre" av en gruppe mennesker... Hjelp, det hadde ikke värt saa mye igjen da, gitt! Uansett: Hvem er det som er berettiget til aa definere "normalitet", og hva sier i saa fall denne definisjonen? Nei, lenge leve de individuelle särhetene, sier naa jeg. Tenk saa kjedelig det hadde värt uten dem

Innlegget blei sist redigert 13.01.2006, 13:39 av krice

Kan ikke huske at noen har kalt meg sær fordi jeg leser tegneserier, men jeg vet at mange ser på meg som en særing generellt. (Noe jeg tar som et kompliment)

Alle mine nærmeste venner er vel ganske rare de også, så jeg passer iallefall godt inn. Vi pleier å prøve og overbevise folk om at vennegjengen oppstod ved at vi er så rare/sære at ingen andre ville ha noe med oss å gjøre.

For en strund siden skulle vi holde et foredrag om en kunstner på skolen og da valgte jeg også Carl Barks...
Det første jeg la merke til var at nesten ingen hadde hørt om ham, bare et par tre stykker. Men ikke engand de er særlig interresert i Duck-tegneserier og hvem som har laget dem.

alle som kjenner meg vet at det finst tegnere som Don Rosa, Carl Barks osv... En god del vet det fra før, og en god del har jeg prakket det inn i hodet på;-) Jeg for min del blir ikke sett på som sånn sær type, egentlig..

Jeg føler nok at interessen er såpass sær at det er meget sjelden jeg nevner den for bekjente. Jeg nevnte den for en nær kollega for en tid siden, bl.a at jeg hadde kjøpt noen originaler. "Hva skal du med dem" ? var kommentaren og et litt rart blikk. Jeg tror neppe jeg vil si det til andre kollegaer. Vi har gjerne litt småmobbing når anledningen byr seg - og da vet jeg iallefall hva jeg hadde fått høre i lang tid.

Jeg kan aldri si at folk har sett på meg som sær fordi jeg intresserer meg for Donald og andre tegneserier, men et utfall av min interesse for Donald, samt noen av kladdebøkene ble prydet innvendig med karakterer fra Andeby, var at jeg ble tildelt "Karl Barks" som russenavn. (Karl med K og ikke C, henspeiler seg til det faktum at et av navna mine er Karl med K).

Ellers her på høyskolen blir det ikke sett på som noe rart at jeg likler å lese Donald, jeg studerer jo tross alt økonomi, og det passer da perfekt til Andeby og skrue Det eneste må være en forhenværende pastor som går i klassen min som smiler og ler hver gang jeg er på AOL og sier " Nei men, er du på Andeby.com (les andeby dot com ) igjen"

Nei da.. Vi er nok alle særinger, de som liker tegneserier, sport, data, biler og alt mulig annet, er vel i den store sammeneng en stor gjeng med skrullinger

Ikke noe sært med tegneserier, man skal være stolt av hobbyen sin.

Enig! Eller som serieeksperten Donald D. Markstein sier: "The comic book doesn't make me look bad. I make the comic book look good".

Naturligvis er vi stolte!!
Men mange synes nok vi er sære, og en blir ikke mindre sær av å bruke nesten 500kr i måneden på tegneserier, og de resterende pengene på øl og gamle LPer.
Men som jeg sa; vi måHOLDE SAMMEN og være STOLTE og STÅ FRAM som, "NERDER" om det er det de ser på oss som, fordi vi liker andre former for kulter enn dance og teckno-musikk (tror kanskje det ikke ER kultur men...)
La dem kalle oss hva de vil, men jeg gir meg ikke om de så river neglene ut av fingrene mine og tvinger meg til å høre Pop-musikk i et mørkt rom fylt av ostepoplukt!
JEG GIR MEG IKKE!

Innlegget blei sist redigert 13.01.2006, 20:41 av DR

Ingenting slår peiskosen på gamle LP-er. Kan man finne skjulte budskap i låter på en CD ved å spille den på dobbel hastighet og baklengs kanskje? (Neida!)

Selv eter jeg havregrynsgrøt når som helst og forguder det over all mat på jord, og det får folk bare fnyse av! Man har sine interesser.

At noen syke -ja, jeg mener **syke** - mennesker der ute sitter og **kritiserer** oss som "nerder" fordi vi liker lyden av stiften som sklir over rillene og skaper en "nær" følelse av musikk, mens en sklir ned i en dyp stol med et nøye utvalgt assortement tegneserier og en god havregrynsgrøt, som sklir ned halsen, og blir fordøyd av de myke tonene til "Blue Jay Way" som ruller gjennom skråget...
Ingen kan ta fra meg den gleden. Ikke når jeg først har opplevd det èn gang...
**Ingen** !!

Innlegget blei sist redigert 13.01.2006, 21:30 av DR

Noen er skapt for å se på Pokemon, spille spill, tegne, sitte foran PC'n dagen lang osv.., andre er skapt for å lese Donald.
Jeg er skapt for det sistnevnte

Jeg synes at andre kan holde kjeft om de ikke har noe positivt å si om det jeg driver med. Det er mitt liv, jeg tar valgene og jeg bryr meg ikke om hva de måtte mene. Det blir bare dumt om folk skal belære meg om hva som er kult og inn og hva jeg burde gjøre på fritida mi. Jeg gjør da ikke det med dem. Folk burde bli flinkere til å respektere andre og inse at alle er forskjellige og har forskjellige intresser.