Tilfeldigheter eller ikke tilfeldigheter, jeg har heller ikke noe ønske om å lese en historie om faren til Ole, Dole og Doffen. Jeg kan godt forstå at Don Rosa ikke fikk lov å bruke moren til Donald i den Tempelridder-historien også... ikke bare blir det litt pussig at de aktuelle foreldrene bare har vært bortevekke så lenge, det vil også bli en - unnskyld uttrykket - klissete, sentimental dritthistorie som det skal veeeldig mye til for å få til bra. Rosa gjorde mange sånne ting på en veldig god måte i "Skrues Liv", men det er lenge siden det. Og hva skulle han gjort med faren til OD&D etterpå? Han må jo nesten bli nevnt i masse serier og... nei, huff. At han skulle befinne seg i Tralla La er langt fra det verste!

**Alle** historier er da fulle tilfeldigheter.

Kristian, dette kunne kanskje funke, men berre dersom vi *ikkje* skjønner at han er Ole, Dole og Doffens far. Alt anna vil vekke spørsmålet «Uhm, men kvifor i alle dagar kan ikkje han oppdra borna sine sjølv?».

Olaf Solstrand skreiv:

Må då vel gå an å koke i hop ein brukbar grunn. Kanskje Della (gutanes mor) berre hadde eit one night stand som resulterte i born, og ikkje hadde kontakt med bornefaren i ettertid. Også har gutanes far fått greie på det og spora dei opp, men lurar i skuggene fyrst for å sjå an ting. Og kanskje han finn ut at dei har det så godt hos Donald at det ikkje er verd bryet å brøyte seg inn og forandre på alt. Ok, kanskje ikkje så frykteleg godt forslag, men ei eller anna løysning må det då gå an å finne...

Må då vel gå an å koke i hop ein brukbar grunn. Kanskje Della (gutanes mor) berre hadde eit one night stand som resulterte i born, og ikkje hadde kontakt med bornefaren i ettertid.

Kristian Rødvand skreiv:

Det høyrast veldig ut som noko som kunne finne stad i ein Disney-serie. :-)

Smilefjes blei oppfunne for å markere at «dette er ironi», og her brukte eg vitterleg eit smilefjes.

[...] By the early 1980’s, the Computer Science community at Carnegie Mellon was making heavy use of online bulletin boards or “bboards”. These were a precursor of today’s newsgroups, and they were an important social mechanism in the department – a place where faculty, staff, and students could discuss the weighty matters of the day on an equal footing. Many of the posts were serious: talk announcements, requests for information, and things like “I’ve just found a ring in the fifth-floor men’s room. Who does it belong to?” Other posts discussed topics of general interest, ranging from politics to abortion to campus parking to keyboard layout (in increasing order of passion). Even in those days, extended “flame wars” were common.

Given the nature of the community, a good many of the posts were humorous (or attempted humor). The problem was that if someone made a sarcastic remark, a few readers would fail to get the joke, and each of them would post a lengthy diatribe in response. That would stir up more people with more responses, and soon the original thread of the discussion was buried. In at least one case, a humorous remark was interpreted by someone as a serious safety warning.

This problem caused some of us to suggest (only half seriously) that maybe it would be a good idea to explicitly mark posts that were not to be taken seriously. After all, when using text-based online communication, we lack the body language or tone-of-voice cues that convey this information when we talk in person or on the phone. Various “joke markers” were suggested, and in the midst of that discussion it occurred to me that the character sequence :-) would be an elegant solution – one that could be handled by the ASCII-based computer terminals of the day. So I suggested that. In the same post, I also suggested the use of :-( to indicate that a message was meant to be taken seriously, though that symbol quickly evolved into a marker for displeasure, frustration, or anger.[...]

(eg er for trøtt til å skrive seriøse ting, og moderatorane tør ikkje å moderere *meg* uansett