Begrepet "donalister" brukes ofte som om vi alle skulle være en homogen gruppe. Dette er selvsagt ikke riktig. Det er nok langt nærmere sannheten å si at vi donaldister, som gruppe betraktet, er like uensartet som for eksempel gruppen "kristne" eller gruppen "sosialister". Således er det ikke det minste rart at vi tidvis får heftige diskusjoner omkring f.eks. Hall of Fame serien - hvis senere utvalg kan virke å være dominert av enkelte særintersser (gammeldonaldistene). Etter mitt skjønn kan gruppen donaldister deles inn i flere underkategorier ut fra forholdsvis enkle parametere. Et slikt parameter er alder:

1. Gammeldonaldister.
Den typiske gammeldonaldist er (2009) i slutten av 40-årene eller eldre og har således en nostalgisk horisont som strekker seg tilbake til tiden før Jon Gisles "Donaldismen" som utkom i 1972. Vedkommende har gjerne også vært medlem i "Donaldistene" i mangfoldige år. Gammeldonaldistene har naturlignok et både nostalgisk og nært forhold til mesteren Carl Barks, dette har tidvis resultert i "negative" holdninger til Don Rosa som i enkelte gammeldonaldistiske miljøer oppfattes som en plagiatør og lignende. På samme vis kan gammeldonaldistene også virke litt reserverte i forhold til andre serieskapere som dukket opp etter Gisles Donaldismen – for eksempel Joseph Tello Gonzales.

2. Ungdonaldister.
Den typiske ungdonaldist vokste opp i 1970- og 1980-årene og har således en nostalgisk horisont som strekker seg tilbake til tiden mellom Jon Gisles "Donaldismen" (1972) og den donaldistiske renessansen som kom med Don Rosa og andre (ca. 1990). Ungdonaldistene har derfor gjerne et nostalgisk forhold til for eksempel Mikke Mus tegneren Joseph Tello Gonzales. Ungdonaldister synes i større grad enn gammeldonaldister å akseptere nyere serieskapere som for eksempel Don Rosa.

3. Nydonaldister.
Den typiske nydonaldist er vokst opp etter ca. 1990 og har således en nostalgisk horisont som ikke omfatter noe av tiden før den donaldistiske renessansen som kom med Don Rosa og andre (ca. 1990). Nydonaldistene er gjerne veldig positive til nyere serieskapere som Don Rosa og William van Horn.

4. Juniordonaldister.
Den typiske juniordonaldist er vokst opp fra ca. 2000 og har således knapt rukket å opparbeide seg noen nostalgi å tale om. Juniordonaldister er, p.g.a. den unge alderen tidvis lett påvirkelige og synes derfor i noen grad å være mottakelige for den udisneyske neo-italiske ustrukturerte layouten som preger en del nyere serier og da særlig i pocketbøkene.

Et annet parameter er grad av professjonalitet:

1. Gressrot-donaldister.
Omfatter alle donaldister som ikke har noe yrkesmessig/"profesjonelt" forhold til donaldismen.

2. Fan-donaldister.
Fan-donaldisten har ikke noe offisiellt yrkesmessig/"profesjonelt" forhold til donaldismen, men har gjerne egen nettside og pleier gjerne også jevnlig kontakt med andre donaldister. Fan-donaldisten skriver gjerne for donaldistiske utgivelser som DDF(r)appet og Kvakk!, men sjelden eller aldri for offisielle utgivelser.

3. Wanna-be-gammeldonaldister.
Wanna-be-gammeldonaldister er Ungdonaldister og etterhvert også nydonaldister, som omfavner gammel-donaldistenes nostalgitriper for å gi mest mulig tyngde til sin egen ellers solide innsikt og brede horisont. Noen wanna-be-gammeldonaldister synes også å nedvurdere egen nostalgi til fordel for gammeldonaldistenes oppfatninger. Jfr. I synet på Tello.

4. Elite-donaldister.
Elite-donaldistene har utvilsomt både solid innsikt, stor oversikt og solid bredde. Det som skiller dem fra andre Donaldister er at de på grunnlag av sin ekspertise gjerne uttaler seg suverent om hva som er bra og hva som er dårlig – uten å ta særlig høyde for at folk har ulik nostalgisk horisont, o.s.v. Omtrent som musikk-kjennere som blankt avviser Melodi Grand Prix som kvalitet – samtidig som de selv lytter til for eksempel smal musikk eller jazz.

5. Yrkesdonaldister.
Den typiske yrkesdonaldist er generelt interessert i Disney-serier, men er ingen nerd (jfr. Egmonts egne stillings-annonser).

Jeg overlater til den enkelte å finne ut hvilke(n) kategori(er) de selv hører hjemme i.

Innlegget blei sist redigert 01.01.2010, 21:34 av Sigvald

Det der var ei veldig svart-kvit inndeling. Eg føler at eg er både ungdonaldist, nydonaldist og juniordonaldist, samtidig som eg føler at eg ikkje passer inn i nokre av kategoriane i profesjonalitetskategorien fordi dei alle ser ut til å snevre inn ei svært lita gruppe menneske. Får òg eit inntrykk av at alle donaldistar kan klassifiserast etter kva syn dei har på Tello.

Olaf Moriarty Solstrand skreiv:

Så enkelt er det nok ikke, men det som gjør Tello til et interessant parameter er at han synes å nyte minimalt med respekt hos det man kan kalle "eliten", på samme vis som Melodi Grand Prix som ikke synes å nyte nevneverdig respekt blant dem som foretrekker å gå i f.eks. operaen.

Din alder tilsier vel at du i hovedsak hører til i gruppen "nydonaldister".

Innlegget blei sist redigert 30.06.2009, 19:27 av Sigvald

ser at elite-donaldist ikke er definert, men i og med at begrepet delvis benyttes, bør det vel komme en egen kategori, kanskje som en undergruppe til Gammeldonaldist?

Faktum er vel at de fleste av oss, i likhet med Olaf, ikke føler oss hjemme i noen av disse kategoriene. Det meste av Sigvalds analyse er jo også det reneste tøv, og det kan VIRKE som om hele greia kun er skrevet for å forsvare et bestemt, utrolig snevert syn på Donald-miljøet. For bare å ta to eksempler:

Et av kriteriene for å være gammeldonaldist, i følge Sigvald, er at man stiller seg reservert til nyere tegnere. Den som har skrevet mest negativt om nye tegnere her på forumet, er Sigvald himself. Her har nok Olaf rett i at det kan VIRKE som om Sigvald med begreper "nyere tegnere" i virkeligheten mener Tello.

Et annet eksempel: Elitedonaldister karakteriseres ved at de uttaler seg suverent om hva som er bra, og viser manglende toleranse for andre syn. Med en slik definisjon finnes det bare en eneste elietdonaldist i vårt miljø.

Og til slutt et tips til Sigvald: En kategorisk karakteristikk av grupper eller enkeltpersoner blir ikke mindre irriterende fordi om man setter den i anførselstegn. Faktisk blir den MER irriterende fordi man får inntrykk av at skribenten slenger ut en provokasjon som han ikke helt våger å innestå for.

Innlegget blei sist redigert 30.06.2009, 20:07 av Nils Petter

Slike diskusjoner får meg til å lure på om Walt Disney hadde noen anelse om hva han satte i gang da han første gang ringte Clarence Nash.
Hilsen Frodo, ungdonaldist fullstendig uten noe forhold til Tello, og med en suveren forakt for Melodi Grand Prix.

Innlegget blei sist redigert 30.06.2009, 20:41 av Frodo

Sigvald skreiv:

Mener du at det stort sett er de under 10 år som liker slike typer serier? Jeg har da et inntrykk av at folk i de fleste aldre liker dem. "Udisneysk" er dessuten et feil begrep å bruke, hvis det er noe som er mangfoldig så er det da Disney,

For øvrig tror jeg de fleste donaldister i hovedsak driter i Tello.

Dette er ikke en analyse, det er et partsinnlegg. Motivasjonen er lett gjennomskuelig etter de siste dagers utfall mot HoF-serien, og her er nok et forsøk på å pakke dårlig argumentasjon inn et skinn av objektivitet, men det er så subjektivt fremstilt som det kan få blitt. Og analysen er dessuten feil og passer ikke på noen som helst.

Selv er jeg, i henhold til min alder, en "ung-donaldist" (tenk det):

Men jeg er nok også en "gammel-donaldist":

Jeg har dessuten svært lite til overs for den evinnelige Joseph Tello Gonzales som virker å være en slags lakmustest for hvor man står i denne saken (at Sigvald sammenligner Gonzales med Melodi Grand Prix er ganske avslørende).

Som "nydonaldistene" er jeg veldig positiv til nyere serieskapere som Don Rosa og William van Horn.

Jeg er dessuten en "juniordonaldist" ettersom jeg også liker

Men det er nok fordi jeg er så lettpåvirkelig og ikke klarer å tenke selv, i motsetning til denne klippen av integritet som kommer fra Stavangerområdet.

Forøvrig er jeg antagelig en "wannabe-gammeldonaldist", det er nok derfor jeg nedvurderer Tello.

Sigvald har forsøkt å beskrive seg selv under begrepet "fan-donaldist", men passer likeså bra som "elitedonaldist" gjenom at han

Han er omtrent som "musikk-kjennere" som blankt avviser smal musikk eller jazz som kvalitet – samtidig som han selv lytter til for eksempel Melodi Grand Prix .

Innlegget blei sist redigert 30.06.2009, 21:39 av Nestor Burma

Hei hei alle sammen og god kveld i stua. Svært få liker å bli definert og klassifisert. I riktig gode gamledager hadde vi et begrep som het trynetillegg. Jeg skal ikke definere begrepet, dere får tenke selv. Idag er dette begrepet byttet ut med det mye fjongere "objektiv helhetsvurdering". Det har selvsagt ikke noe med objektivitet å gjøre, men det er en bortforklaring av den ikke finstemte "kjemien".

Vi er alle forskjellig og liker å være enkeltindivider, men vi er også sosiale vesener som liker å treffe likesinnede. La oss være forskjellige donaldister, som har Donald til felles.
(var det noen som hang med her? )

Sigvald skreiv:

Heilt einig.

Heilt ueinig. Av dei bøkene som har kome ut det siste året (eg tar utgangspunkt i dei fem bøkene som er nevnt i INDUCKS) er det to Don Rosa-bøker (ungdonaldistisk/nydonaldistisk, for å bruke dine begrep), to bøker med henholdsvis Vicar og Marco Rota (og eg går ut frå at du vil kalle begge ungdonaldistiske), og ei bok med Dick Kinney og Al Hubbard. Du kan ikkje seie at gammeldonaldismen dominerer når fire av fem bøker er ung-/nydonaldistiske.

Her er du både inkonsekvent og nedlatande. Når ungdonaldistar liker renessansen som skjer med Don Rosa er det fordi dei er opne og aksepterande, men når juniordonaldistar liker ny pocketboklayout er det fordi dei er lett påvirkelege? Kvar er logikken i det?

Og her lurer eg som sagt veldig på kvar eg høyrer heime. Eg har eit yrkesmessig forhold til donaldismen og kan difor ikkje vera grasrotdonaldist. Eg har eiga nettside og pleier jamleg kontakt med andre donaldistar, men har eit yrkesmessig forhold til donaldismen og skriver aldri for (R)appet eller Kvakk og kan difor ikkje kalle meg fandonaldist. Eg liker Barks og eit par andre store namn frå femti-seksti-talet og kunne kanskje difor kalle meg wannabegammeldonaldist, men det er nedfelt i beskrivelsen at wannabegammeldonaldistar liker desse berre for å gi seg sjølv meir tyngde, og eg driter i kor mykje tyngde eg har, ergo er eg ikkje wannabegammeldonaldist. Eg uttaler meg aldri suverent om kva som er bra og dårleg, og kan difor heller ikkje kalle meg elitedonaldist. Og eg er heilt klart ein nerd, så eg er heller ikkje yrkesdonaldist.

Medan andre her inne, for eksempel deg, kan passe fint inn i fleire kategoriar. Eg har ingen problemer med å kalle deg både fandonaldist og elitedonaldist (og grasrotdonaldist, såklart, den passer jo på dei aller fleste her inne). Så dette er ei gradering som ikkje heilt fungerer.

Nei. Eg starta oppveksta mi på 1980-talet og fyller krava til å kalle meg ungdonaldist (sjølv om eg hugsar Vicar, Branca, Rota og Scarpa langt betre enn Tello, men det er berre fordi eg hugsar Donald-historiene betre enn Mikke-historiene), samtidig vaks eg vidare på 1990-talet og har er ganske positiv til både Rosa og Van Horn, og eg vokser tydelegvis framleis, for eg er svært mottakeleg for den nye layouten vi har sett i pocketbøkene og må difor òg kunne kallast juniordonaldist.

Så i den første graderinga di passer eg i tre kategoriar, i den andre passer eg i ingen.

Innlegget blei sist redigert 01.07.2009, 08:44 av Olaf Moriarty Solstrand

Denne tråden har forlenget min levetid drastisk

Selv husker jeg at jeg sluttet å kalle meg Donaldist den dagen jeg leste at "Pålemann og en annen Donaldist har løpt 60 meter med svømmeføtter for vitenskaplig å teste hvor fort ender kan løpe". Det mest frustrerende fra den tiden var at man måtte gjemme Donaldbladet bak f.eks. et nummer av Coctail (datidens porno) for ikke å bli sett på som en raring når man kjørte buss. Ut fra dette lurer jeg på om kanskje de tidligste Donaldister burde kalles Martyrdonaldister....

Innlegget blei sist redigert 04.07.2009, 15:13 av Erikh

Fikk du noengang Coctail komplett?

He he, siden de ble brukt til å skjule smusslitteraturen fra Disney ble det mer bruk-og-kast-litteratur

Sigvald skreiv:

*Grøss*, hvilken tilværelse!

Drikaton skreiv:

Se en gang til. Man kan kanskje legge til at en av de tingene som skiller "eliten" fra "bredden" er at bredden erkjenner at det før ca. 1970 var svært få serieskapere av noe større betydning i den amerikanske skolen. Selvsagt var der Barks, Gottfredson og Murry som lagde virkelig gode serier, og enkelte andre som var betdningsfulle på andre måter (jfr. Iwerks, Taliaferro, Osbourne og Strobl). Resten var i praksis samlebåndstegnere/forfattere av underordnet betydning.

For den som klarer å se Disney-tegneserier uten gammeldonaldistenes nostalgi-briller, fremstår mange senere skapere som langt mer interessante - f.eks. Jan Gulbransson. Min og ACs amerikanske venn Rob Klein (selv Disney-serieskaper) kan ikke skjønne hvorfor Gulbransson ikke får en HOF-bok i Norge - Gulbransson er ikke bare en glimrende serieskaper, han har også delvis norske røtter og kan etter sigende norsk.

Olaf Moriarty Solstrand skreiv:

Dette er en både skjev og delvis tendensiøs fremstilling. La oss se på de reelle fakta - nemlig hvilke HOF-bøker som kun er utgitt i Norge (ikke i Danmark):

Ut fra dette er det lett å se at det er et "gubbevelde" som nå styrer utvalget i de norske HOF-bøkene. Selv er jeg mer ungdommelig innstilt og hadde gjerne sett bøker med:

Innlegget blei sist redigert 08.07.2009, 17:49 av Sigvald

Ikkje prøv å vri deg unna, Sigvald. Du sa at utvalget av Hall of Fame-bøker var dominert av særinteresser. For å kunne kalle det dominert må ein sjå på heile serien under eitt, og ikkje berre på dei bøkene som ikkje kjem ut i Danmark. I Hall of Fame som heilheit er det ingen gamaldonaldistiske særinteresser som rår -- ein kan tvert imot seie at det er nydonaldistiske/ungdonaldistiske særinteresser som gjer at desse bøkene IKKJE kjem ut i Danmark.

Som sagt i ein annan tråd: om ein utelukker Barks, er det berre seks, snart sju, Hall of Fame-bøker som fokuserer på serieskaparar som ikkje har vore aktive i dette tiåret. Av nesten 30. Færre bøker enn Rosa har fått aleine. Og det er inkludert Murry og Gottfredson.

At desse bøkene ikkje kjem ut i Danmark har ingenting med saka å gjera.