Hm ... er det berre meg som etter å ha lest Fabelaktig Dyreliv om igjen sit att med eit inntrykk av at Don fremstiller Ole, Dole og Doffen som *VANVITTIG* dumme i denne historia?

«Oi, sjå, der er det eit dyr som ser ut nøyaktig som ei geit med ei takvifte teipa fast til hovudet». Det kom haugevis av slike dyr, og dei stoppa *aldri* opp for å tenkja «kanskje det er ei geit med ei takvifte teipa fast til hovudet», istadenfor slutta dei med den lettaste sjølvfølge at «ooh, det der er nøydt til å vera eit fabeldyr frå europeisk/indisk middelaldermytologi som sannsynlegvis aldri har eksistert, men som likevel plutseleg har bestemt seg for å dukke opp i Svartskogen utanfor Andeby den dagen vi tilfeldigvis skal ta ferdigheitsmerket i zoologi!» Mot slutten av historia byrjar dei rettnok å spekulere i at det kanskje kan vera *trolldom* involvert i staden for å rekna alt saman som heilt normalt, men korleis i alle dagar klarte tre topphalehakkespettar i den situasjonen der å *ikkje* begripe at dei blei lurt?

Ærlig talt. Når det plutseleg spankulerer forbi ein Mi'raj fulgt av ein gulon, to fabeldyr frå vidt forskjellige stader i verda som tilfeldigvis verker til å ha spasere saman mot eit vannhol i Svartskogen, bør du ha noko betre å seie enn «De er sikkert sjeldne nå til dags» om du skal kalle deg hakkespett!

Vel, berre mi meining. Nokre gode lenkjar til meir informasjon om desse dyra, forresten:
Gulon > http://en.wikipedia.org/wiki/Gulon
Basilisk > http://en.wikipedia.org/wiki/Basilisk
Peryon > http://en.wikipedia.org/wiki/Peryton
Shadhahvar > http://www.sheezyart.com/view/442403/
Eale > http://en.wikipedia.org/wiki/Yale_(mythical_creature)
Barometz > http://www.hum.au.dk/romansk/borges/vakalo/zf/html/body_the_barometz.html

Mi'raj og katoblepas har eg ikkje klart å finne -- men katoblepasen er tydelegvis eit vesen det går an å framkalle i Final Fantasy V for dei som måtte ønske det.

Denne historien var den første jeg leste som var laget av Don Rosa. Den imponerte meg ikke da, og den er så absolutt ikke blitt bedre med årene.
At jeg ble Rosa-fan etter det førsteinntrykket er helt utrolig.

Olaf Solstrand skreiv:

En sjelden gang tar Don Rosa seg noen kunstneriske friheter. Kanskje dette er en av de gangene, tatt for å kunne bruke en idé han synes er artig? Historien er ikke så voldsomt god, men jeg synes den er artig.

Einherje skreiv:

Hehe. Den historien stod i det første Donald-bladet som er i min samling (nr. 1-1990), og naturligvis husker jeg den nok litt ekstra godt derfor. Men det skal sies, jeg hatet - hatet - tegningene til Don Rosa fra første stund. Det var ikke før noen år senere at jeg begynte å innse at mannen laget geniale ting i forhold til en god del av det andre som stod i Donald... Jeg syntes "Fabelaktig dyreliv" var mest skummel. Jeg var jo bare fire år, og særlig alle lydene som kom fra, uhm, "finaledyret", skremte meg minst like mye som de skremte Ole, Dole og Doffen... (for ikke å snakke om Donald i siste rute når han ser helt herpa ut og har rammet inn seg selv *grøss*)

Men tilbake til spørsmålet. Usedvanlig dumme? Det er lett å se at Rosa veksler ganske mye på hvordan nevøene oppfører seg i historiene sine. Som oftest er de så overnaturlig smarte at det blir litt på kanten til hva man klarer å svelge... og her er de kanskje litt for dumme, men so what? Jeg synes det er mer behagelig enn om de er for smarte. Barks veksler også mellom dumme/smarte (overkloke hakkespetter i noen historier (though ikke så ille som Rosas), mens de i neste stund utbryter: "hva er Labrador? En film ?", og dersom man ser på Donaldismen som helhet så er det jo så schizofrent at det er til å bli grønn av. Men spiller det egentlig noen rolle? I think not.

Nå synes jeg at "Fabelaktig dyreliv" er fabelaktig, rett og slett. Jeg ler hver gang jeg leser den. Særlig etter at jeg klarer å kvitte meg med barndomstraumene

Innlegget blei sist redigert 01.03.2006, 19:02 av Kristin

Mot slutten av historien tenker også Ole, Dole og Doffen på at det neste dyret de muligens vil se er en Kimære. Det tar kaka!

Her står det litt om den også (fant ikke en god side på norsk, men her er en på dansk):

http://www.biotik.dk/debat/gener_i_kulturen/dyrene/kimaerer/

Innlegget blei sist redigert 01.03.2006, 19:11 av Jonas Larsen

Jeg er faktisk mest skuffet over tegningene. Syns Rosa her gjør en elendig jobb med figurene. Det hjelper ikke med masse flotte detaljer, hvis jeg ikke kjenner igjen Donald og guttene. Jeg liker ikke måten de er tegnet på. Syns spesielt ikke noe om at de har fått øyne som gjør at de ser ut som om de går på et eller annet som egentlig var beregnet på østeriske skiløpere.
Huff, jeg savner den store kurven med gamle Donald-blader vi hadde hjemme! At man kunne være så dum!! ;- {{

Eg er uenig med deg. Teikningane holder god DRstandar i mine auge. Også synes eg historia er så morosam at eg glatt tilgir han for å ha eingongslobotomert gutane.

http://en.wikipedia.org/wiki/Catoblepas

Katoblepas var da ikke så vanskelig å finne. (Og den er forresten relativt unyttig å fremkalle i Final Fantasy V, siden de fleste sterke monstre er immune mot kreftene dens.)

Så lenge ein er klar over at det skal skrivast med C så

Jeg har stor sans for denne historien. For meg er den et eksempel på hvor morsom Don Rosa kan være når han skriver poengterte 10-sidere. Dette er jo en av de tidligste Rosa-historiene og også for meg en av de første jeg leste, og det jeg hadde sansen for da jeg leste den første gang var at her kom det en tegner/forfatter som minnet om Barks i stil og oppbygning, men som likevel representerte en absurd humor som er helt ubarksk.

Guttene sier ganske tidlig, som for å forklare ovenfor seg selv hva de har sett, at de har jo tross alt funnet en enhjørning en gang. Så på bakgrunn av alt hva guttene har opplevd så er det ikke //så// usannsynlig at disse fabeldyrene faktisk finnes. Men at de finnes i Andebyskogen kan jo være lettere sjokkerende.

Don Rosa skriver også i forordet til historien i HOF-1 boka;

Innlegget blei sist redigert 01.03.2006, 20:10 av Jonas Larsen

Sånn rent á propos en annen tråd; jeg ler godt hver gang jeg leser denne historien.

Det beste med denne historien er ansiktsuttrykket til Ole,Dole og Doffen etter å ha sett det siste "dyret", før de bestemmer seg for å springe hjem. Først kikker de vantro etter det, så konsulteres hakkespettboka, før de får et helt ubetalelig tomt uttrykk i ansiktene. Disse tre bildene redder hele historien etter min mening. Dette er ellers en historie som ikke imponerer hverken tegneteknisk, eller innholdsmessig, men likevel en av de morsomste DR-historiene. Den aller beste er forresten "Hagefrisøren".

"Hagefrisøren" er også er perle. Noe av det beste med den er når den sovende katten til ordførerens kone våkner og ser livet på plenen fra terrasen. Den tar da og hopper ut av armene hennes, river med seg både perlekjedet og kvinnen ned av terrasen og ned på "slagmarken"...

Jonas Larsen skreiv:

Er det ikke "musa" den reagerer på?

Jo, det stemmer det :-)

Her var det jeg fant om Mi'raj:
http://library.thinkquest.org/J0112500/unicorn.html

Var kanskje ikke så veldig god fremstilling, men det gir ihvertfall et **lite** innblikk i hvordan den ser ut

Innlegget blei sist redigert 01.03.2006, 20:51 av MicMac

MicMac skreiv:

Uææ, epilepsi-anfall!

Olaf Solstrand skreiv:

Den dukker opp igjen som en av de siste bossene i åtteren også, uten at jeg hadde NOEN som helst problemer med å banke den.

Bare så det var sagt

Olaf Solstrand skreiv:

Mi'raj ser ut til å vere ein påstått gul hare med eit svart horn midt i panna (som ein einhyrning) frå ei ukjent øy i Det Indiske Hav.

Katoblepas er, etter kva eg kan finne ut, enten eit synonym for eller eit liknande fabeldyr som det som i diverse pc-spel kallast "gorgon" (ikkje det same som dei greske gorgonene), altså ein gnu- eller okse-aktig skapning med panser-aktig skinn.