Her i forumet er det opptil flere tråder hvor det argumenteres til dels heftig mot forsøk på å søke og/eller skape logiske sammenhenger og kronologisk/geografisk kontinuitet/struktur i Andebyuniverset.

**Strukturalismen** som man gjerne kan kalle den retning av Donaldismen som sidestiller //forskning/gransking//
av eldre donaldistisk kildemateriale med //fantasi// og som de siste 10-15 år har fremskaffet verker som: "Donald Duck Family Tree", "The Life and Times of $crooge McDuck", "Blueprints of The Money Bin" og Rob Kleins upubliserte karter over Andeby og omegn, ser ikke ut til å stå særlig høyt i kurs her på AOL for tiden. Det er imidlertid en viktig ting kritikerne av denne retningen synes å glemme - og det er at det nettopp er denne "utskjelte" **Strukturalismen** som har langt på vei har reddet Donaldismen fra å dø ut med gammel-Donaldistene.

Til tross for all kritikk så vil nok ingen her benekte at Don Rosa nærmest er Donaldismens redningsmann. Hvor mange hadde vært aktive her på AOL dersom Don Rosa ikke hadde dukket opp og gjenopplivet interessen for Barks fra slutten av 1980-tallet (USA) og fra ca. 1990 (Skandinavia)? Det er i hvert fall noe å tenke på oppi den pågående debatten.

Innlegget blei sist redigert 18.01.2006, 04:18 av Sigvald

Eg er ueinig. Ja, Don Rosa har pusta liv i donaldistisk interesse dei siste tjue åra. Men det har då å gjera med at mannen er eit kreativt geni, og ikkje at han strukturaliserer alt han kjem over. Historiene hans er fantastiske, uavhengig av påtvunge struktur. Personleg liker eg Skrue McDucks liv og levnet ganske godt (har samtidig full forståing for dei som synest at det kan samanliknast med å obdusere ein sommarfugl for å finne ut korleis den kan fly så vakkert), men den utgåva av Skrues liv som eg hadde så stor glede av då eg leste den innehaldt verken årstall eller absoluttverdiar. Det var altså ei samling tilbakeblikk på Skrues liv som brakte noko nytt ved at vi fekk sjå ein figur utvikle seg over tid og alt det der, og det er ein fantastisk teikneserie. Men fjerner ein alle absoluttdetaljar og årstal og slikt er det då framleis ein fantastisk teikneserie. Etter mi meining ein *betre* teikneserie.

Strukturalisering av Donald er ei ulempe fordi det medfører at ein må oversjå ei rekke fantastiske teikneseriar. Nøyaktig kva seriar ein overser varierer etter kven som strukturaliserer.

Don Rosa har utan tvil vore ein velkomen startkabel for ein relativt batteritom donaldisme, men det er fordi han skriver fantastiske teikneseriar og ikkje fordi han absolutt skal strukturalisere. Personleg ville eg foretrekke det dersom han haldt seg til det og styrte unna absoluttar og definisjonar som arbeidsteikningar og familietrær og tidslinjer og slikt. (eg har generelt ingenting imot tidslinjer, men det blir litt tåpeleg når tida står omtrent stille i teikneseriane vi leser. Og dersom ein ikkje klarer å lage ei tidslinje utan å motstride Barks, kan det vera det same for meg.)

Sigvald skreiv:

Hvis jeg har skuffa full av **upublisert** **materiale** som viser at Andeby ligger midt i Niagarafossen hvordan kan du rangere det som mindre verdt enn Rob Klein sitt **upubliserte** kart som viser lokaliseringen av Andeby ? Er han snillere og greiere enn meg og dermed en større Donaldistisk autoritet ??

Har sagt det før, kanskje litt for mange ganger, så beklager hvis jeg gjentar meg selv nå. Men Don skal ha kred, stor kred for at han tidlig 90 tall la sin sjel inn i det å lage noen gode historier som medførte større interesse for gode Disney serier blant veldig mange lesere.
I mine øyne gikk suksessen han litt til hodet og han forsvant for fort opp på skuldrene til Barks der han fortsatt febrilsk prøver å klamre seg fast (med god hjelp av die-hard fansen). Men i mine øyne er han ramlet ned for lenge siden.
Siden Don fikk opp interessen for gode historier blant lesere og forlag så har jo forlaget funnet frem den ene italienske godbiten etter den andre som de burdes skjemmes **MYE** for at de har neglisjert i så mange år. Så jeg tror faktisk Don skal ha litt av æren for at Egmont har turt å lete frem noe annet enn dusinvare™ fra dusinvarelandet™ og de siste år presentert godbiter fra to veldig neglisjerte tegnere som VanHorn og Scarpa.
Jeg tror at uten Don sin vekkelsesluft i forlaget så hadde vi kanskje ikke sett så mye til de to herrer på trykk her oppe i nord, men redningsmann ?? neppe. Forandringene ville kommet før eller siden, men de ble kanskje fremskyndet med Don.
Det er helt klart at Don skal ha kred for noe, men det å sette han på en statue større enn det Skrue bygger her http://coa.inducks.org/story.php/x/W+WDC+138-02//statue+cb+_ det er ikke aktuellt for min del. Men ære være de som vil det.

Innlegget blei sist redigert 18.01.2006, 12:46 av MikroMidas

Donaldisme er vel mere enn tidslinjer/Strukturalismen forresten ??

Innlegget blei sist redigert 18.01.2006, 10:02 av MikroMidas

Sigvald skreiv:

Jeg benekter det. Etter min mening ble donaldismen reddet fordi vi på midten av 70-tallet fikk en tegner (Vicar) som videreførte Barks' strek. Omtrent samtidig innså Egmont (Gutenberghus) at de måtte ha bedre manus, så de hyrte inn nye forfattere. Resultatet ble en gradvis kvalitetsøkning gjennom 80-tallet som endte opp med en ny gullalder for bladet fra 90-tallet. Enkeltartister som Don Rosa og Marco Rota har gitt viktige bidrag til å opprettholde interessen, men det var Egmont-redaktørene som reddet Donald.

Sigvald skreiv:

Jeg gir Sigvald delvis rett her. På samme måte som donald-elskere på slutten av 60 og starten av 70 tallet fikk en helt å dyrke (da Barks navn ble kjent) fikk de yngre leserene en ny helt på 90-tallet, i og med at Rosa gjennom gode historier (iallefall i begynnelsen av donald-karrieren) etterhvert fikk sitt navn publisert på fremsiden av Donald-bladet. Jeg tror at person-fokuset på Rosa, som igjen førte til en fan-skare, er noe av det som har gitt donaldismen et løft de siste 10-15 årene.

Innlegget blei sist redigert 18.01.2006, 12:51 av Drikaton

Sigvald skreiv:

Jeg er helt enig med deg i at Don Rosa har vært en vitamininnsprøytning for donaldismen. Min bakgrunn som Donald-leser er ikke så ulik din (noe som bl.a. har sammenheng med at vi er omtrent like gamle). Jeg tillater meg å sitere fra din personlige presentajon på http://duckman.pettho.com/personal/background.html :

Akkurat slik opplevde jeg det også. Oppdagelsen av Don Rosa revitaliserte min interesse for Donald Duck & co., og plutselig var det gøy å lese Donald igjen.

Men det er Don Rosas evne til å fortelle //gode// //historier// som først og fremst har bidratt til denne revitaliseringen, hans fabuleringer rundt Skrues og Andebys fortid har stort sett vært svært //fornøyelige// å lese.

Forskningen rundt donaldisme er også en svært underholdende aktivitet, det har det vært helt siden Jon Gisle sparket det hele i gang i 1973.Men det er en tendens til at deler av forskningen fremstilles som //sannhet// . Visse verker kanoniseres mens andre ignoreres. Du har selv gjort deg til talsmann for en retning der det kun er Don Rosas versjon som er den gyldige, og dette har du gjort i den grad at du fremstiller Carl Barks historier som selvmotsigende og feilaktige. Husk at det vi bedriver er forskning med et glimt i øyet, det //er// fabuleringer. Don Rosa er ikke noe større autoritet enn noen andre, men han er absolutt en av de bedre til å fabulere.

Innlegget blei sist redigert 18.01.2006, 11:11 av Nestor Burma

Grunnen til at jeg noen gang fikk en så stor interesse for Donald er vel egentlig pågrunn av Don Rosa. En gang for lenge siden, når jeg var rundt 6 - 7 år gammel, leste(eller så på bildene) jeg Snorkelfinkens Hemmelighet, og det var vel da jeg fikk øynene opp for at oi! noen lager disse historiene. I samme bladet fikk jeg opp øynene for en annen historie, Isbaderen, og plutselig gikk det sånn halveis opp for meg at det var flere. Opp etter årene begynte jeg å finne hvem som tegnet og skrev historiene og lærte meg å kjenne og skille tegnerne fra hverandre utifra tegningene. Så grunnen til min donaldistiske interesse var en god del på grunn av Don Rosa, som fort ble min store favorittegner og forfatter, men nå i senere tid kommer han på en god andreplass bak Barks.:-)

Don Rosa var ikke den som la grunnlaget for min Donald-interesse, det var vel Barks, Vicar, Branca m.fl., godt hjulpet av pappa, som kjöpte bladene til meg fra jeg var 3-4 aar gammel. Men DR holdt interessen ved like, og uten hans historier ville jeg definitivt ikke fortsatt aa lese Donald (tror jeg da, man kan jo ikke väre 100% sikker i tenkte tilfeller...).
Men paa godt og vondt: Interessen for DR sank betraktelig etter aa ha lest opp og ned i mente om hva han muligens har tenkt, eller hva han kan ha ment, eller hva han drömte natt til 14. oktober i fjor...
Saa jeg föyer meg inn i rekka av dem som mener det er historiene, og ikke nödvendigvis strukturen i dem som var/er viktig(e).

Innlegget blei sist redigert 18.01.2006, 14:15 av krice

Jeg er enig med at historiene hans var betraktelig bedre før enn hva de har vært i det siste. Når det gjelder min interesse for Donald fikk jeg god hjelp fra moren min som leste bladene for meg før jeg kunne lese dem selv.

Det er ikke en spesiel tegner som har fått meg til å like Donald. De leste av Donald barndomsminnene mine er Pockethistorier faktisk.

Jeg må si meg hekta på Don Rosas fortellerevne og også tegningene, som jeg synes er fantastiske. Etter å ha lest noen intervjuer med Don Rosa, må jeg si meg enig i det noen andre har nevnt, at hans rolle som en autoritet og Barks' arvtager er et problem. Jeg synes hans selvhøytidelige systematisering av Andeby-universet er trangsynt og viser en mangel på forståelse av tegneserieverdenen (ihvertfall slik den fremstår for meg!). Hans ideer er interessante, men jeg er bare uenig i måten de blir fremstilt på, som sannhet.

Men **han** framstiller dei ikkje som sanning, det er fansen hans som gjer det. Såklart det framstår som sanning innad i historia, men det har då slike ting alltid gjort. Det er ikkje meir canon om Rosa skriv at Skrues mor døde medan han gravde gull enn det er om ein kven som helst anna forfattar skriv at Langbeins grandonkel bygde huset han bur i. Det som skil Don frå andre er ikkje at han finn på den typen ting (sjølv om han såklart gjer det i større grad enn dei fleste), men at han har ein indre kontinuitet mellom sine eigne historiar. Det er han likevel ikkje aleine om, som ein kan sjå på gjenbruk av karakterar som Gneis og Jubalon, sjølv om han gjer det på veldig gjennomført og strukturert vis. Men det er fortsatt ikkje snakk om at han presenterer noko som allmenngyldige sanningar - det er kun sanningar i historiane *han* skriv, og det er ein rett *alle* Donaldforfattarar alltid har hatt, at det som skjer i historiane til ein av dei ikkje skal kunne kreve at andre historiar skal innordne seg. At Don vel å behalde same sanningsbiletet i sine eigne andre historiar er kanskje ikkje heilt vanleg, men det er absolutt ikkje det same som at han dyttar sin versjon over på andre, det betyr berre at han er konsekvent i sine eigne tolkningar. Han har jo gong på gong spesifisert at det gjeld som sanning utelukkande i hans historiar, og at det ikkje er objektivt sant, kun hans personlege tolkning, og at alle andre, både lesarar og forfattarar, såklart kan ha sine eigne.

Så for all del, føl gjerne at idèene hans ikkje burde vere allmenngyldige, men ikkje kritiser Don for at mange vil gjere dei til det, for han gjer alt han kan for å unngå akkurat det.

MikroMidas skreiv:

At Rob's karter er upubliserte betyr ikke at jeg ikke har sett dem. For meg gir de inntrykk av å være like grundige og gjennomtenkte som Don Rosas tegninger over pengebingen. Jeg har da også referert til dem i del 5 av Andebys Historie.

Innlegget blei sist redigert 19.01.2006, 00:31 av Sigvald

Loke Aesir skreiv:

Amen!

Olaf Solstrand skreiv:

Mitt problem er at han står frem som en autoritetsfigur, og det kan så være at det er mye fansens (og Egmonts) feil fordi de hever han over andre, men det virker på meg som om det i bunn og grunn er han selv som vedlikeholder denne statusen. Hva er ellers vitsen f.eks. med hans slektstre? Det er meget mulig at han selv gjør alt for å unngå at hans ideer skal være allmenngyldige, men det virker ikke alltid slik. Han kommer egentlig litt uheldig ut når det gjelder dette, fordi så mange mistenker han for å ønske å være en autoritetsfigur.

Ikkje for å vere slem, men kva folk mistenker han for å vere er meg revnende likegyldig når fyren gong på gong viser seg som ein audmjuk og tolerant person og aldri nokon gong som eg har sett har forsøkt å heve seg sjølv over andre donaldforfattarar og donaldteiknarar. Snarare ser eg heller stadig at han i halvveges spøkefullt ordelag nedvurderer sitt eige arbeid.

Om Egmont framstiller han feil er det Egmont som skal kritiserest, ikkje Don. Og kva familietreet angår... eg er ikkje heilt sikker, men eg meinar å hugse at det ikkje var Dons forslag å lage det? Eller tek eg feil her? Det er uansett ikkje noko verre i mine auge enn det er å omtale sin sjølvskapte karakter som Skrues halvbror heilt utan vidare - det er jo det som er det fantastiske (men òg på mange måter det problematiske) med donaldseriene, alt slikt er opp til kvar enkelt forfattar. Det einaste Don gjorde på slektstreet var å teikne opp slektskapene han meinte låg i kortene frå Barks, og klargjere eit par diffuse punkter. Han skapte ingen nye karakterer (om du ikkje tel med Skrues søstre), og utover Skrue/Bestemor-relasjonen som han ikkje på førehand ein gong visste at var ein heilt anna tradisjon for i Europa er det ingenting sjokkerende med det stamtreet såvidt eg kan sjå.

Innlegget blei sist redigert 19.01.2006, 01:46 av Loke Aesir

Jeg traff Rosa i 95 eller 96. Han framsto som en knakende kjekk kar. Virket veldig ydmyk og kanskje litt overveldet over responsen han fikk av fans på sin Europa-tur i og med at naboene hans knapt visste hva han drev med i USA.
Don Rosa kan nårsomhelst adoptere meg....

Veldig mye interessant her. Jeg må innrømme at jeg ikke har så utrolig inngående kjennskap til Rosas produksjon. Mye av min (negative, må sies) holdning til fyren er basert på Rosa-fansens nesegruse beundring, ikke nødvendigvis for det han selv har skapt. Mitt inntrykk er fortsatt at Rosa er en nokså knusktørr kvasi-historiker ("kvasi", fordi "historikken" han viser til er - let's face it - bare oppspinn), og som dessuten ikke har en brøkdel av den humoristiske sansen som Donaldismens virkelige gudfedre var i besittelse av (Barks/Scarpa/Gottfredson/Murry et al). Men så lenge han er ydmyk og overveldet, er dette såpass forsonende trekk at jeg innser at han ikke bør klandres for ukritisk beundring fra fanatiske fans - verken i dette forumet eller annetsteds.

Det er litt synd allikevel dette, fordi f.eks alle diskusjonene rundt Sigvald i forumet, når han igjen og igjen terper på DRs autoritet, mens andre igjen benekter hans rett til denne autoriteten. Den det går ut over er egentlig Don Rosa, som kanskje ufortjent blir fremstilt som en streber.